Laurie Anderson Delusion
Hvorfor sier man bare get off my back, ikke get off my front? Hvorfor sier man bare my back is killing me, ikke my front is killing me? Idet Laurie Anderson sa dette, i går kveld i forestillingen Delusion i Michael Schimmel Center for the Arts falt jeg av og tenkte på hva in the front sett bort fra brystkreft som og hva som kunne passet å si get the fuck off my front til. Da stunden var over var Laurie et annet sted.
Om kvinner som oppfører seg lemfeldig med navnet sitt, de brekker av halvdelen for en god mann og når de senere kan beskyldes for å spille tårekortet er det nok fordi de savner halve navnet.
Og passordet, det secret word som bare du vet om, som likevel har likhetstrekk mennesker mellom, barnets fødselsdato, tilknytningsord til de som betyr mest for oss.
En historie om fader Pierre som hun snakket med da moren hennes skulle dø, eller i det minste moren til fortelleren, Robert Mapplethorpes prest, jeg skriver dette her - ikke nødvendigvis for at det blir så greit å få noe ut av for deg som leser, eller for meg om en uke muligens. Men jeg vil ha det jeg husket et logisk sted som jeg finner tilbake til en gang også når jeg ikke leter. I mellomtiden har kanskje en annen puslespillbit om fader Pierre kommet frem. Hun elsket ikke moren, hva skulle hun nå si, spurte hun fader Pierre, selv om hun ikke tror på gud. Fader Pierre var uansett en klok mann. Man skal ikke lyve for de som skal dø. Pierre fant en praktisk løsning, noe hun kunne si som var sant. Det ble aldri passende å si det.
Hun drømte at noen kom til jobben hennes (the studio) og overbeviste henne om at de kunne lagre all film og lyd hun har lagd digitalt, i levende planter.
Problemet med noen av molekylene våre som nå er på månen.
Hun fortalte om amerika som måtte ta en psylologisk personlighetstest, den var avslørende og publikum som ellers var stille kom med bekreftende ropte lyder.
Hun fortalte en lang historie med utgangspunkt i at hun var på gården til Halldor Laxnes som skrev om mennesker slik at det ble merkelig at han kunne være så populær når man konsentrerte teksten til et par setninger, som jeg ikke husker helt, vi kan prøve selv en annen gang. En gårdsbestyrer fortalte henne entusiastisk og med stadige blunk i slutten av setningene at han ville lage et feststed på denne gården i utmarka og alt dette minnet Laurie etterhvert om faren, blunk og entusiasme, og sånn fletter historiene seg som regel fremover for oss alle.
Vis større kart
Jeg har sett den før, i Harstad. Etter å ha hørt det hun sa i klippet under på forhånd ble det lettere for meg å roe meg ned og følge henne, ikke vente på mer trøkk i musikken, men bruke anledningen til å få tid til å la tanker flyte mellom fortellingene. Jeg liker ikke den massasjeinstituttmusikken hun bruker så mye av.
Dette var visuelt en helt annen forestilling enn i Harstad, var det virkelig samme forestilling? I alle fall hadde hun ikke film med til Harstad, og det var en vesentlig del, tre ulike filmer som hørte til hverandre og som gikk på tre skjermer og en sofa. Historiene, også, eller er det meg, var det meg i Harstad som svevde vekk.
Det kan være vanskelig nok for meg med min slappe engelsk å forstå alt. Jeg forstår noe og så lager jeg meg noe annet antakelig. Og selv jeg som er en Laurie-Anderson-vocoder-elsker sliter i lengden med å henge med når hun tar på seg stemmen til den maskinaktige maktmannen. Det ville vært lettere for hjernen min hvishun byttet hyppigere mellom de to stemmene.
Det var siste gang hun gjorde Delusion, den ble filmet for arkivet. Hun snakket om hvordan hun var et esel som ga seg selv en gulrot for å fortsette å gå, vanlige ting, penger, anerkjennelse. Jeg tror hun lurer litt på den gulroten nå.
Klokka er 16.16 i Norge, her er den 11.16, ikke 10.16 som den vanligvis ville vært. Alle land skifter ikke til sommertid samtidig, men hva gjør det med timen min, hvor blir den av?
Jeg likte uansett spørsmålet
Jeg liker å høre på at hun snakker om, tenk om, det var en klokke etter hver setning som viste hvor lang tid det tok å finne på den setningen.Om kvinner som oppfører seg lemfeldig med navnet sitt, de brekker av halvdelen for en god mann og når de senere kan beskyldes for å spille tårekortet er det nok fordi de savner halve navnet.
Og passordet, det secret word som bare du vet om, som likevel har likhetstrekk mennesker mellom, barnets fødselsdato, tilknytningsord til de som betyr mest for oss.
En historie om fader Pierre som hun snakket med da moren hennes skulle dø, eller i det minste moren til fortelleren, Robert Mapplethorpes prest, jeg skriver dette her - ikke nødvendigvis for at det blir så greit å få noe ut av for deg som leser, eller for meg om en uke muligens. Men jeg vil ha det jeg husket et logisk sted som jeg finner tilbake til en gang også når jeg ikke leter. I mellomtiden har kanskje en annen puslespillbit om fader Pierre kommet frem. Hun elsket ikke moren, hva skulle hun nå si, spurte hun fader Pierre, selv om hun ikke tror på gud. Fader Pierre var uansett en klok mann. Man skal ikke lyve for de som skal dø. Pierre fant en praktisk løsning, noe hun kunne si som var sant. Det ble aldri passende å si det.
Hun drømte at noen kom til jobben hennes (the studio) og overbeviste henne om at de kunne lagre all film og lyd hun har lagd digitalt, i levende planter.
Problemet med noen av molekylene våre som nå er på månen.
Hun fortalte om amerika som måtte ta en psylologisk personlighetstest, den var avslørende og publikum som ellers var stille kom med bekreftende ropte lyder.
Hun fortalte en lang historie med utgangspunkt i at hun var på gården til Halldor Laxnes som skrev om mennesker slik at det ble merkelig at han kunne være så populær når man konsentrerte teksten til et par setninger, som jeg ikke husker helt, vi kan prøve selv en annen gang. En gårdsbestyrer fortalte henne entusiastisk og med stadige blunk i slutten av setningene at han ville lage et feststed på denne gården i utmarka og alt dette minnet Laurie etterhvert om faren, blunk og entusiasme, og sånn fletter historiene seg som regel fremover for oss alle.
Vis større kart
Jeg har sett den før, i Harstad. Etter å ha hørt det hun sa i klippet under på forhånd ble det lettere for meg å roe meg ned og følge henne, ikke vente på mer trøkk i musikken, men bruke anledningen til å få tid til å la tanker flyte mellom fortellingene. Jeg liker ikke den massasjeinstituttmusikken hun bruker så mye av.
Dette var visuelt en helt annen forestilling enn i Harstad, var det virkelig samme forestilling? I alle fall hadde hun ikke film med til Harstad, og det var en vesentlig del, tre ulike filmer som hørte til hverandre og som gikk på tre skjermer og en sofa. Historiene, også, eller er det meg, var det meg i Harstad som svevde vekk.
Det kan være vanskelig nok for meg med min slappe engelsk å forstå alt. Jeg forstår noe og så lager jeg meg noe annet antakelig. Og selv jeg som er en Laurie-Anderson-vocoder-elsker sliter i lengden med å henge med når hun tar på seg stemmen til den maskinaktige maktmannen. Det ville vært lettere for hjernen min hvishun byttet hyppigere mellom de to stemmene.
Det var siste gang hun gjorde Delusion, den ble filmet for arkivet. Hun snakket om hvordan hun var et esel som ga seg selv en gulrot for å fortsette å gå, vanlige ting, penger, anerkjennelse. Jeg tror hun lurer litt på den gulroten nå.
Klokka er 16.16 i Norge, her er den 11.16, ikke 10.16 som den vanligvis ville vært. Alle land skifter ikke til sommertid samtidig, men hva gjør det med timen min, hvor blir den av?
0 Kommentarer:
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden