Alain de Botton på 92Y

Jeg har fulgt med litt på Alain de Botton siden jeg leste Kunsten å reise.

Nå er det ateisme han snakker om, han presenterer ateisme 2.0, som et alternativ til f.eks Christopher Hitchens rett-på-sak-måte å snakke om tro på. Alain de Botton mener at man etter å ha slått fast at gud ikke fins kan se på hva som tilfredsstiller folk ved religiøs tro og så se etter om man gi dem dette uten å blande tro inn i det, ikke være så lettvint (som meg) å mene det er et eventyr som folk må gi seg med.


Jeg var på foredrag med Alain de Botton i det jødiske kultursenteret 92Y. Det var så forbudt å fotografere.

Jeg er ateist, men har ingen problemer med å bruke kristendommen slik det passer meg, dvs. det er kulturarven jeg bruker, ikke det religiøse. Jeg går inn i kirker og kjenner ro, jeg synger julesanger og jeg deltar i overgangsritualer enten de er slik eller så.

Alain de Botton mener mennesket trenger et sted å gå for livsveiledning og at de stedene vi har å by på (litteratur, skole) ikke konkurrerer ut kirken. Skolen mener vi er voksne rasjonelle mennesker som må ta egne beslutninger basert på kunnskap.

Alle de store religionene, sier de Botton, starter i en annen ende, de kaller oss barn: Det er bare såvidt vi klarer oss. Han mener vi må begynne med prekener igjen, prekener som vil forandre livet vårt, ikke bare forelesninger som gir oss informasjon.

Kirkekunsten har ikke noen problemer med å vise hva kunsten betyr (minne oss om hva som fins å elske og hva man bør frykte og hate). Religiøs kunst er propaganda, Rembrandt er propaganda. Og begrepet propaganda, sier de Botton, får alarmklokkene til å kime hos oss. Problemet er at vi ser for oss Hitler og Stalin når man bruker propagandaordet. Men propaganda trenger ikke være dårlig, sier han, hvis man tar i bruk god læringsteknikk for å lære bort noe og hvis det man lærer bort er godt er det ikke noe problem. Det kimer hos meg også, hvor ble det av samtalen, hvor ble det av kritisk tenking. Men jeg tror (håper) det er å vrangtolke de Botton.

Religonen organsierer året på en sånn måte at man på gitte dager skal tenke på f.eks Jeromes ydmykhet og godhet, i den sekulære kulturen har vi ikke en slik organisering som tvinger oss til å tenke innom ting, vi satser på at vi tilfeldigvis skal bumpe innom viktig ideer.

Men vi har jo f.eks fasten mellom fastelavn og påske, vi ikke-kristne også, vi bryr oss bare ikke om den, vi lukker ørene for ord som fetetirsdag og askeonsdag og hva de kunne bety for oss. Selv i denne tid når kroppene våre svulmer tar vi bare til oss skikker som gir oss mer å spise, vi børster ikke støv av de som maner til periodevis nøysomhet.

Du kan forsåvidt høre på ham selv her

Han sier noe om religionens gjentakelse som jeg likte. Vi gjentar setninger ved messe. Vi har salmevers vi skal kunne, sekulære sanger også må jeg tilføye. Utenfor religionen ordspråk og slikt. Og det virker, for hjernen er en sil, den trenger gjentakelser.

Egentlig kunne vi, sier de Botton i videklippet over, sluttet å lage nye TedTalks, vi kunne hørt på de gode gamle om igjen og om igjen. Og nå skal jeg slutte å tenke så mye på alt jeg ikke husker som jeg skulle husket, fra skolegang og kurs. Jeg skal lage meg min egen salmebok, min egen primstav, og lese i den hver uke.

Du kan følge Alain de Botton på Twitter.
Du kan se på arbeidsrommet hans og lese om fordelen ved at det er utrivelig