Knaus-tolv
onkel Gunnar
Jeg syns Knausgård gjør det lett for seg med å stadig ramse opp onkels tåpeligheter om den onde morsslekten og sentreringen rundt at Karl Ove selv er usikker på sin egen hukommelse. Han skriver ikke om, mener jeg å huske, det som jeg ville tro såret onkel Gunnar mest, at han gjennom Knausgårds blikk har latt sin mor, og også bror, sitte i piss og lort uten å løfte en finger.
innlegg av fr.martinsen på
16:41
2 Kommentarer:
Er dette ikke litt verre enn som så? I bind en planter jo Knausgård mistanke på onkel Gunnar som mulig drapsmann på faren. I hvert fall tolker jeg det slik med alle spekulasjonene han gjør seg om den knekte nesa og blodet som er borte. Noen har tørket vekk blodet. Noen har interesse av at "saken" holdes hemmelig. Og hvem er det? Onkel Gunnar.
I bind fem bruker han litt av samme grepet. Han er anklaget for voldtekt, "innrømmer" at han ble med damen til sengs, men deretter planter han skyld over på Tomas Espedal og ukjent kamerat. Ja, hun kan ha blitt voldtatt. Hun var nemlig alene i leiligheten med guttene mens Knausgård stakk. Han kunne skrevet en dialog der han spurte Espedal hva som skjedde i leiligheten etter han var gått, men det gjør han ikke, og jeg tolker det dithen at han ønsker at leseren skal spekulere.
Så merkelig, jeg har ikke tenkt på det, at han planter mistanke på onkel Gunnar for den knekte nesa.
Han skriver om fjerning av blodet i dette bindet også. Voldtekten legger jeg merke til nå, har jeg ikke vært spesielt interessert i.
Jeg fikk nesten lyst til å lese om igjen.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden