Feilplassert entusiasme

Eller, Patti Smith og meg

Jeg plages innimellom av mangel på entusiasme. Det var fantastisk! sa folk til hverandre i kveld på vei ut fra Patti Smith som snakket på Litteraturhuset.

Jeg syns også det var fint å høre på, jeg likte alle øyeblikkene men jeg ble likevel ikke fylt av en sprudlende følelse som jeg syns må gå foran et uttrykk som fantastisk. Jeg regnet med at jeg kom til å like det og det gjorde jeg. Jeg tror spruddel kommer med overraskelse for min del, forbauselse over at det var så hyggelig å se på et barn som ser på en hund, at det var så hyggelig å gå langsomt fra A til B i Stockholm, en bok jeg ikke har lest før som jeg liker bedre enn jeg regnet med, sånne ting.

Patti Smith snakket om entusiasme, viktigheten av å ikke miste følelsen, men den er her fortsatt den bare syns ikke utenpå ofte.

Dessverre var det ikke lov til å fotografere Patti Smith. Jeg hadde planlagt å sette meg helt foran å ta noen gode og kontrollerte bilder av henne og så skite i det i morra på konserten. Vi må nøyes med fotografier av Julia Margaret Cameron, en fotograf som Patti Smith likte da hun var ung, jeg også, jeg syntes bildene hennes var fantastiske da jeg var 22 og jeg har fortsatt et hengende hjemme i gangen. Vi leter etter felles punkter med den andre, det er alltid noe å finne og det gjør meg glad.



Hun leste Gloria, alt blir bedre når hun leser, jeg liker rytmen, tempoet, timingen når hun leser, det er derfor jeg liker Piss Factory bedre enn Gloria.

Jeg likte Pedro Carmona Alvarez, som intervjuet henne, bedre enn jeg regnet med, det var en lettelse. Han var nervøs og det var sympatisk og han brukte kunnskapene sine på elegante måter.

Jeg innrømmer at jeg blir oppkvikket av å se på kjente mennesker som også er på foredrag, Ragnar Hovland, Åsne Seierstad, Anne Grete Preus m. mange fl.

Jeg ble nervøs da Patti Smith nevnte Alkymisten.