torsdag, juni 02, 2011

Det er alltid ting å fortelle,

spørsmålet er om det er noen vits i.

På vei hjem fra Stockholm med toget satt vi i spisevognen, eller kafeteriavognen kan vi godt kalle den nå for tiden. Vi leste aviser, fortalte hverandre nyheter, ventet på at toget skulle kjøre gjennom Gamlebyen og så kom en svensk kvinne løpende ropende om at noen hadde stjålet baggasjen hennes.

Hun hadde lyst hår og lys stemme og hun ropte og løp samtidig gjennom kupéen, hun ropte om baggasjen, hun ropte om at hun trengte hjelp, hun virket fortvilet, hysterisk ville noen si. Jeg tror konduktøren tenkte hun var hysterisk. Han var nemlig helt rolig. Han snakket halvhøyt med kafeteriadamen og de var enige om at hun sikkert hadde glemt hvilken kupé hun hadde satt baggene i.

Men kanskje ikke, tenkte jeg. Skal du ikke ringe politiet? sa jeg med den mest selvfølgelige tone jeg kunne finne. Jeg prøvde å skjule min irritasjon over konduktørmannen som gikk der rolig og mett og god, ikke engstelig for noen ting så det ut som, uten evne til et øyeblikk å tenke på hvordan jenta som løp hadde det, hva han kunne bidra med.

Han skulle ikke ringe politiet, han fortalte meg at det var tollere, det er tollere når man kommer med tog til et annet land. Ja. Hva skal de gjøre, de står jo ikke der med politimyndighet og det kom irritasjon ut og jeg ga opp og freste resten inni meg og litt til han jeg reiste med også, for en tosk, for en dårlig service å ikke bry seg om kunden sin.

Kunne han ikke sagt til jenta, jeg ringer politiet. Det er ikke konduktørens jobb å prioritere politiarbeide. Kom du, kunne han ha sagt etter at han hadde ringt politiet med mobilen sin, kom du, forestilte jeg meg at han sa på en rolig og koselig måte. Kom, så går vi helt foran i toget og så står vi først på perrongen og så ser vi, du og jeg, konduktøren og jenta altså, om noen kommer med baggene.

Og så kom sikkert ingen med baggene hennes, det hadde kanskje vært en tyv som gikk av i Lillestrøm, men da ville jenta visst at verden også kunne være god samtidig som skikkelig ergelige ting skjedde og hun ville kanskje husket den omtenksomme konduktøren med takknemlighet lenge etter at konduktøren var død, mens hun fortsatt levde selv.

2 Kommentarer:

Anonymous Anonym sa ...

Jeg synes absolutt det skulle fortelles.

03 juni, 2011 21:43  
Blogger fr.martinsen sa ...

Bra.

04 juni, 2011 12:52  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden