Alt det Patti Smith kan

Jeg ble så glad over at Åmås likte teksten jeg skrev i går og tok den inn i Aftenposten, her er den. Men så liker jeg jo aller best mellomtitlene slik jeg pleier ha dem, så her er teksten på mitt vis.


Nå vet jeg hva det er jeg har elsket med Patti Smith alle disse årene, etter kvelder med høring på plater til jeg var fyrt opp i kroppen og støvet på stiften måtte blåses av, etter at de fineste bildene i notebøkene jeg kjøpte på Karl Johan ble klippet ut og rammet inn, hun var så pen hun var så tøff, de henger fortsatt på veggen, etter alle konsertene i forskjellige byer. Bortsett fra rytmen i Piss Factory,

som hun ikke spiller mer

Bortsett fra at hun gjør som hun vil. Hun er ingen pretty-please-kvinne. Vil hun snakke om politikk sier hun: Nok meg, til Pedro Carmona Alvarez på Litteraturhuset. Vil hun skrike ut politikk fra scenen i Frognerbadet i Rock n`roll Nigger så er det akkurat det hun gjør og hun roper til meg på en sånn måte at min vanlige motstand mot å la meg fange i ropende fellesskap smelter.

Change, sier Patti Smith

Hun kan bråke, hun kan spytte, hun filer strengene med en femkroning eller no, gnir den oppover gitarhalsen sånn at det kviner sånn at det grøsser i meg på den deilige måten. Hun kan slutte konserten med å flekke av gitarstrengene, en etter en, uten at jeg syns det er en klisjé ikke verdt å nærme seg. Hun kan leke med Lenny Kaye, jeg har ikke sett henne ta eksplisitt seksuell lek inn i rockefoten slik hun gjorde på fredag da hun låret seg inn på Lennys eget lår mens han spilte gitar og hun sang og de ormet seg på gulvet mens de fortsatte med sang og spill.


Hun kom inn på scenen på Litteraturhuset på torsdag. Hun smilte ikke, søkte ikke straks noen spesiell kontakt med publikum, viste seg ikke øyebikkelig frem som hyggelig slik kvinner oftere enn menn pukker på å gjøre. Hun så ikke arrogant ut heller. Hun satte seg ned i stolen sin og ventet til det begynte. Og så begynte det.

På scenen i Frognerbadet rocker hun. Hun smiler riktignok der hun står på scenekanten, hun gliser nærmest. Hun vinker også, det er ikke jeg så glad i, jeg føler meg mer i en fan-posisjon enn som det medvirkende publikummet jeg er. Jeg står der og medvirker til at konserten slipper inn i meg og gjør jobben sin.


Jeg liker ikke utekonserter hvis det ikke er noe Sondre Lerche-aktig og jeg kan slange meg på et teppe i sola med en kurv ved siden av, men det er jo ikke konsert, det er piknik. Jeg liker at lyden er i et rom og at den kommer lett inn i meg, lett inn i ørene og i resten av kroppen også, jeg liker at tromma går rett i brystkassa mi.

Jeg sto i bakken og kjente lukta av våt jord og tenkte at det var godt men lyden forsvant ut fra scenen og traff ingen vegg, den spredte seg som ei vifte og suste avgårde oppover mot Holmenkollen og utover mot Hovedøya og jeg måtte jobbe for å holde fast i musikken.

Men så ble gitarene så tøffe og tette at jeg spente hoftemusklene. Det er ikke noe som syns for andre, det er noe som skjer i meg etter at musikken har fått meg til å trampe takten, det er når det ikke er nok med muskelbevegelser som bare får den ene foten til å trø rytmisk, det er når jeg må gi meg hen, når jeg må variere rytmene og ta i bruk indre muskulatur i arbeidet. Kroppen min er et trommesett og jeg bygger kjernemuskler. Jeg jobber på begynnelsene av sanger og på mellomspill, der Patti Smith lager rytmen med hakk og heng og hun lar stemmen skli og være skeiv, men så popper hun refrenger og jeg går tilbake til å bare trampe takten.


Patti Smith hadde akkurat de samme klærne på seg på Norwegian Wood som hun hadde i Litteraturhuset dagen før. Hun hadde den samme T-skjorta og de samme lilla sokkene som var bretta utenpå buksa. Og det var da jeg tenkte på hvor sørgelig anderledes det er det som er forventet en kvinne, en Lady Gaga og en Madonna også, selv om de sprenger seg andre veier. Det er jo ikke et spørsmål om hygiene og lukt, det er et spørsmål om kontroll og renhet, kyskhet tenker jeg vi sier.

Kyskhet og kåthet, hore og madonna

Det var da jeg sto i bakken full av Jägermeister og tenkte på tøy at jeg kom på at i tillegg til alt det jeg har nevnt så har jeg elsket Patti Smith i alle disse årene fordi hun har budt meg en annen måte å være kvinne på, en måte der kjønn ikke ligger tjukt utenpå til enhver tid.

Hvorfor skulle vi gå rundt og signalisere at vi kontinuerlig er klare for sex? Når vi holder på med helt andre ting som å spille rock eller være i et møte på jobben.

Fordi det kreves av oss alle

at vi lager orden i kategoriene med å høflig innordne oss tidens stil når det gjelder bevegelser, klær og gjøremål for det kjønnet vi tilhører. Ve den mann som lager marsipanroser til bløtkake og som koser seg med det. Ve den kvinne som ikke holder leggen sin ren for hårstrå.

Hvis vi ikke er kjønnshøflige kan det være at andre mennesker har vanskelig for å høre etter og konsentrere seg om det vi vil vise dem, enten det er å spille musikk, snakke på møte eller løpe veldig fort.


Ingen sa det tydeligere enn Max på Twitter; Hvis Patti Smith hadde tilbudt seg hadde han svart nei. Som om Patti Smith var en seksuell mulighet for ham, som om det var sex hun var på turne med. Men det virket vanskelig for Max å tenke på kjønnsuhøflige Patti Smith som bare musiker.

Patti Smith uttrykker ikke eksplisitt at hun er kvinne når hun beveger kroppen. Hun beveger ikke hoftene unødig for å lage den gyngende bevegelsen vi kan ta på oss hvis vi vil ose kjønn. Hun skakker ikke på hodet slik at hun likner litt på et barn, slik at hun tar en rolle akkurat passe underdanig, akkurat to år yngre, ikke for kranglevoren, eller diskusjonslysten som vi heller kan kalle det.

Og hvorfor skulle vi sette på det seksuelle kroppsspråket til enhver tid? Kroppens sosiolekt, eller; kroppens seksulekt, det blir mer presist. Hun holder ikke armene slik at albuen er lengre inn mot kroppen enn håndleddet. Hun ter seg ikke slik at menn får lyst til å ta henne i armene sine og kryste henne og knuselske henne eller hva det nå var som var målet på den tiden da vi tok til oss disse bevegelsene.

For å være kvinne, det er noe vi forstår oss på

Patti Smith er ikke androgyn. Hun har ingen uklar eller tvetydig sosial kjønnskonstruksjon, hun har ribbet vekk unødig støy. Jeg hørte en diskusjon en gang om Patti Smiths androgynitet og ble bare irritert. Hva er det ved Patti Smith som ikke kan få høre hjemme i f.eks en kvinne? Hva skulle det være?