Kraft er pent
Eller, hvis kraft ikke er pent, hvorfor er da bro bra?
Sjekk, Kristin Krohn Devold, som jeg kan bokstavrime!
Reporterne har sluttet å si monstermaster siden det gikk opp for dem at monster ikke er et nøytralt ord men noe gjengen til Kristin Krohn Devold fant på mens de hadde idébris og tenkte bokstavrim bokstavrim kom til meg, og vips kom de på monster foran master, for lederen for Turistforeningen lærte at dette er effektivt da hun leste Håvamål. Nå sier reporterne `de såkalte` monstermastene i stedet for rett og slett høyspentmaster.
Hjemme på kjøkkenet hos meg tuller vi til vi må tisse på oss og sier pisker du krem? Ja, jeg tok frem den nye MonsterMasteren like greit. Når vi sitter i videokroken: Skal vi sette på Jernanger? Nei, jeg vil heller se på Hardanger, sier vi og hoier. Eller vi spør, tar du master i development management etterhvert tror du? Nei, jeg tenker jeg tar en monstermaster heller. Eller vi innrømmer fylleangst og sier at vi har hard anger for den der altså. Så det er mye å takke Turistforeningen for og blir det gøyere nå så må noen gå.
Jeg slepte med meg sekken fra hytte til hytte på Saltfjellet i sommer, mens jeg tenkte på pent og stygt, mens jeg fulgte den trygge linja av steiner med rødmaling. Jeg gikk på stien og så på den ellers uberørte naturen. Jeg ble glad og brøt ut i Julie Andrews-sang: The Hills are Alive! hver gang jeg endelig så kveldens turistforeningshytte bryte naturens struktur med en kube med saltak, med seng og gassbluss inni.
Jeg kjempet meg frem til hyttene og inn på kjøkkenene og traff menn og kvinner med muskler, røde kinn og praktiske frisyrer. De hadde åpenbart vært ute ei fjãllrevennatt før. Vi kom i snakk om snøscootere og spor i lyngen etter ATV-er for det var andre emner enn mine mer asfaltaktige som var gangbar småprat der i gården mens ertesuppa kokte, etter at vi hadde sjekket distanse, marsjretning og værmeldinga fra FM-radioen med hverandre.
Jeg skjønte med en gang at ATV-same var et skjellsord og jeg glemte å spørre hva som fraktet nylonsekkene med ferdighogd ved, gasstanker og dopapir til oss. Mens jeg slumret og skulle sove på hemsen ga jeg meg til myggen og virret meg inn i fantasier om vintervindvillskap langs hyttenovene og tenkte: Huff. Naturen er ikke alltid gøy.
Jeg sitter på kontoret og ser på et forslag til design av høyspentmaster på Island: Høye, slanke, kitsche menneskeform-master som liksom bærer strømmen vakkert over islandske fjell.
Så skjønt da, kan vi ikke heller ha noen kjempekuker som sprøyter strømmen fremover, fra mast til mast i en bue, noen melkesprengte ammebryst som liksom hører babyen skrike og ikke kan la være å la strømmen strømme fra knaus til knaus?
Eller rett og slett de staute gamle kraftfulle høyspentmastene slik vi kjenner dem, kan ikke de fortsatt få være bærere av fremskrittet, trygghet og strøm? Et tegn på et samfunn som fungerer, hva kan være vakrere? Men ikke akkurat her, ved Hardangerfjorden skal naturen være vill for å være vakker, bortsett fra veiene og broa og de satanstore skipene med turister i. Men bro og båt er stadig bra, bro med sine spenn, sin imponerende ingeniørkunst, båten er overveldende og majestetisk der den glir inn fjorden.
Øyet er vennet til så mye, men ikke mast visst. - I akkurat denne naturen vil vi koble av fra spor av mennesker, freste en fjellfriskus. Jeg liker godt å se vidt utover hav eller fjell, eller på runde gresskledde hills i England, spor av andre gjør meg vanligvis rolig. Vil jeg være i fred for menneskelig inntrengen i min tilværelse krever ikke jeg fler kvadratmeter enn mine 62 ved Olaf Ryes plass på Grũnerløkka. Her kan jeg lukke døra hvis det er det om å gjøre, når det er fred jeg ønsker meg. Jeg hører trikken skingre gjennom gatene og ambulanser på vei til å hjelpe noen.
Den helt uberørte naturen er en tvilsom affære som egner seg for de få. Men det er flere enn dem som vanker i den som tillater seg å bli sure ved tanken på berørt natur.
Er nasjonalarven fjell og fjord og folkeeventyr men ikke kraft? Kan ikke samen ta i bruk effektive hjelpemidler, må han se eksotisk ut med kofta si i naturen slik at byfolk kan komme i tanker om urfolk og totempæler og Månestråle og fine søljer? Kraftkommunen Tydal har stiliserte høyspentmaster i kommunevåpenet sitt.
Dette er fredagens spaltetekst i Journalisten. Dvs her i bloggen er det et bonusspor, eller - det spørs vel hvordan man ser det. I Journalisten er ikke det med kjempekuker og ammebryst med.
Sjekk, Kristin Krohn Devold, som jeg kan bokstavrime!
Reporterne har sluttet å si monstermaster siden det gikk opp for dem at monster ikke er et nøytralt ord men noe gjengen til Kristin Krohn Devold fant på mens de hadde idébris og tenkte bokstavrim bokstavrim kom til meg, og vips kom de på monster foran master, for lederen for Turistforeningen lærte at dette er effektivt da hun leste Håvamål. Nå sier reporterne `de såkalte` monstermastene i stedet for rett og slett høyspentmaster.
Hjemme på kjøkkenet hos meg tuller vi til vi må tisse på oss og sier pisker du krem? Ja, jeg tok frem den nye MonsterMasteren like greit. Når vi sitter i videokroken: Skal vi sette på Jernanger? Nei, jeg vil heller se på Hardanger, sier vi og hoier. Eller vi spør, tar du master i development management etterhvert tror du? Nei, jeg tenker jeg tar en monstermaster heller. Eller vi innrømmer fylleangst og sier at vi har hard anger for den der altså. Så det er mye å takke Turistforeningen for og blir det gøyere nå så må noen gå.
Jeg slepte med meg sekken fra hytte til hytte på Saltfjellet i sommer, mens jeg tenkte på pent og stygt, mens jeg fulgte den trygge linja av steiner med rødmaling. Jeg gikk på stien og så på den ellers uberørte naturen. Jeg ble glad og brøt ut i Julie Andrews-sang: The Hills are Alive! hver gang jeg endelig så kveldens turistforeningshytte bryte naturens struktur med en kube med saltak, med seng og gassbluss inni.
Jeg kjempet meg frem til hyttene og inn på kjøkkenene og traff menn og kvinner med muskler, røde kinn og praktiske frisyrer. De hadde åpenbart vært ute ei fjãllrevennatt før. Vi kom i snakk om snøscootere og spor i lyngen etter ATV-er for det var andre emner enn mine mer asfaltaktige som var gangbar småprat der i gården mens ertesuppa kokte, etter at vi hadde sjekket distanse, marsjretning og værmeldinga fra FM-radioen med hverandre.
Jeg skjønte med en gang at ATV-same var et skjellsord og jeg glemte å spørre hva som fraktet nylonsekkene med ferdighogd ved, gasstanker og dopapir til oss. Mens jeg slumret og skulle sove på hemsen ga jeg meg til myggen og virret meg inn i fantasier om vintervindvillskap langs hyttenovene og tenkte: Huff. Naturen er ikke alltid gøy.
Jeg sitter på kontoret og ser på et forslag til design av høyspentmaster på Island: Høye, slanke, kitsche menneskeform-master som liksom bærer strømmen vakkert over islandske fjell.
Så skjønt da, kan vi ikke heller ha noen kjempekuker som sprøyter strømmen fremover, fra mast til mast i en bue, noen melkesprengte ammebryst som liksom hører babyen skrike og ikke kan la være å la strømmen strømme fra knaus til knaus?
Eller rett og slett de staute gamle kraftfulle høyspentmastene slik vi kjenner dem, kan ikke de fortsatt få være bærere av fremskrittet, trygghet og strøm? Et tegn på et samfunn som fungerer, hva kan være vakrere? Men ikke akkurat her, ved Hardangerfjorden skal naturen være vill for å være vakker, bortsett fra veiene og broa og de satanstore skipene med turister i. Men bro og båt er stadig bra, bro med sine spenn, sin imponerende ingeniørkunst, båten er overveldende og majestetisk der den glir inn fjorden.
Øyet er vennet til så mye, men ikke mast visst. - I akkurat denne naturen vil vi koble av fra spor av mennesker, freste en fjellfriskus. Jeg liker godt å se vidt utover hav eller fjell, eller på runde gresskledde hills i England, spor av andre gjør meg vanligvis rolig. Vil jeg være i fred for menneskelig inntrengen i min tilværelse krever ikke jeg fler kvadratmeter enn mine 62 ved Olaf Ryes plass på Grũnerløkka. Her kan jeg lukke døra hvis det er det om å gjøre, når det er fred jeg ønsker meg. Jeg hører trikken skingre gjennom gatene og ambulanser på vei til å hjelpe noen.
Den helt uberørte naturen er en tvilsom affære som egner seg for de få. Men det er flere enn dem som vanker i den som tillater seg å bli sure ved tanken på berørt natur.
Er nasjonalarven fjell og fjord og folkeeventyr men ikke kraft? Kan ikke samen ta i bruk effektive hjelpemidler, må han se eksotisk ut med kofta si i naturen slik at byfolk kan komme i tanker om urfolk og totempæler og Månestråle og fine søljer? Kraftkommunen Tydal har stiliserte høyspentmaster i kommunevåpenet sitt.
Dette er fredagens spaltetekst i Journalisten. Dvs her i bloggen er det et bonusspor, eller - det spørs vel hvordan man ser det. I Journalisten er ikke det med kjempekuker og ammebryst med.
5 Kommentarer:
fin tekst!
Takk.
Veldig, veldig bra skrevet! Du er en av mine blogghelter!
Grepet meg selv i å irritere meg over snøscooter-kjøring rundt hytta, mens jeg slappet av med en kald pils og en gammel dansk, kjørt dit av en grei nabo med scooter..
Jeg kommer fra, og har hytte i en kommune der den "uberørte" naturen er full av setre med mange hundre års historie, og som sannsynligvis berørte naturen MYE mer på 1800-tallet, da det var intensiv seterdrift der, enn i dag når de stort sett fungerer som feriesteder. Over alt hvor du går finner du gamle kjøreveier, fra da folk utnyttet naturen. Og midt gjennom denne naturen løper et flere kilometer langt, skremmende sår, en menneskeskapt kløft i fjellet.. Men siden det heselig naturinngrepet ikke er en moderne kraftmast, men et kvernsteinsbrudd fra gamle dager, med røtter kanskje nesten 1000 år tilbake og siste drift en gang rundt første verdenskrig, er det såret i naturen vakkert, det er kultur, det er med på å symbolisere bygda. Sammen med vottene. Mens nabokommunen, som du sier, har tatt følgen av at verden beveger seg, og valgt kraftmastene i kommunevåpenet, nettopp fordi det er de som har skapt bygda slik den ser ut i dag. "Min" bygd lever sånn sett litt på 1800-tallet, mens Tydal i alle fall lever på 1960-tallet.
Besøkte den store demingen i Glomfjord i sommer. Storglomvann-demingen. Vi syntes det var både vakkert og monumentalt imponberende, vi.. Like flott som å se Svartisen. Men vi måtte lete oss fram langs en uskiltet vei for å finne den.
http://home.online.no/~trike/Ornes/Demning.JPG
Fundamentalister er liksom litt skremende, selv når de kommer fra Turistforeningen..
Henger dette litt sammen med dette: http://www.dagbladet.no/a/13179229/ ?
Takk!
Du kjenner sikkert igjen huff-et i teksten, direkte inspirert av din bestemor slik du beskrev henne i dette kommentarfeltet. Hele samtalen der bidro forresten.
Jeg deler Sira Myhres mistenksomhet mot idyllisering av det gamle.
Men jeg er faktisk litt pekefingeraktig når det gjelder forbruket vårt. Jeg synes ikke tøylesløst forbruk er av det gode, heller ikke for enkeltmennesket. Jeg tror vi har godt av å se oss selv som en del av et samfunn og at vårt forbruk står i kontrast til andres.
Det er selvsagt enkelt for meg å rynke bryn over kvinner som handler klær hver måned og får god samvittighet bare de leverer restene til Frelsesarmeen (som får for mye klær til at de får brukt dem, selv når de maler opp til vattepper). Jeg kan godt by på mine egne flyturer, hvorfor skulle ikke det gnage litt slik at jeg gjør andre valg. Og jeg syns godt strømforbruk kunne vært oppe som diskusjon i Hardangerdebatten.
Jeg liker ikke forestillingen av at jeg kan fly og sose med forbruket mitt som jeg vil bare jeg bretter melkekartongene mine.
Jeg syns Aslak Sira Myhre er interessant her: "Når miljøforkjempere med stor økonomisk, sosial og kulturell kapital insisterer på at forbruk er et onde, er det de andres forbruk de mener. Vanlige folks bilkjøring, plastleker, charterferier og ferdigmat må reduseres. I stedet for dette miljøfiendtlige forbruket burde folk heller gjøre som dem: lese bøker, trimme og gå på teater. Energimangelen blir et virkemiddel for å sikre gjennomslag for egne livsverdier.
Det ville vært lettere å få gjennomslag for å bygge ut alternative energikilder om man ikke nevnte miljø som begrunnelse i det hele tatt. Behovet for energi, økonomisk gevinst og arbeidsplasser er gode nok argumenter i seg sjøl."
(litt usammenhengende dette, men det suser rundt ørene her i dag, og i går)
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden