Men Joyce Carol?
Joyce Carol Oates ble enke etter et langt ekteskap og kommer med en enkebok neste år. Jeg kan skjønne behovet for å lage avstand mellom seg og Joan Didions bok.Men hva er dette slags sitat?
“It’s had many titles,” she says, adding that it’s nothing like Joan Didion’s bestselling memoir, The Year of Magical Thinking, about life after her husband’s sudden death.“We have very different lives. She had servants or helpers, buffers.
I was alone, living alone and quite literally alone, which I talk about in the memoir, which is neither sombre nor sober."
Er Joyce Carol Oates blitt besatt av tanken på at ansatte gjør sorg og praktiskheter etter at noen dør vesentlig lettere?
Hun sa noe liknende for et år siden:
I wanted to write a memoir about being a widow. It was going to be the opposite of Joan Didion. Hers is beautiful and elegiac. Mine would be filled with all sorts of slapstick, demeaning and humiliating things. Like trash cans whose bottoms are falling out.Do you think widowhood is properly understood?
I think that Didion took it on a very high plane, and she does have assistants and maybe a maid. But it’s actually a very hardscrabble experience. It’s not placid and tragic so much as it’s physically arduous.
Jeg syns ellers ikke Joan Didion lar være med å beskrive det kroppslige ved sorg, det tunge og uskjønne.
Hva er det egentlig som rir Joyce Carol Oates?
innlegg av fr.martinsen på
21:07
3 Kommentarer:
Det ble litt prat på Twitter etter at jeg la ut lenke om denne posten i går kveld.
Marie Simonsen skrev: Kan vel hende Didion har noen fiender med den ikonstatusen hun har etterhvert.
Onde Kvinner skrev: Har skjønt det sånn at mange ikke liker Didion pga glamorøst luksusliv mellom LA og NY. En kritiker kalte henne eks narcissist. I Slates diskusjon om Year of..spurte de om vanlige folk virkelig kan få noe ut av dette.
Her er intervjuet Onde Kvinner referer til, med lyd.
Jeg hørte litt på det i morres, irriterende å høre på deler av den samtalen. Hvordan de oppfatter henne som lukket, kjølig, hun skriver på teknikken, av vane, holder tilbake ting fra ekteskapet, de vil lenger inn, de vil ha mer. Hvor langt inn vil de egentlig?
De kommer selvsagt ikke lenger inn enn det hun slipper dem. Jeg reagerer på trangen til å ville inn i ekteskapet, når det hun vil beskrive, slik jeg ser det, er sine egne følelser etter at ekteskapet er over i løpet av et øyeblikk. De blander også det å holde noe tilbake med at det ikke fins noe der.
Jeg syns hun deler raust med egne følelser etter dødsfallet, alt det de består i av med sine upassende detaljer. Knappheten i detaljene fra ekteskapet er virksomt på meg. En liten passasje om at hun husker mannen si noe om at han er lei det rutinemessige livet de lever og hvordan hun senere spør seg hvorfor hun ikke gjorde noe med det.
Jeg skal høre på resten av intervjuet i kveld, blir vel bare mer irritert tenker jeg, men bli gjerne med.
Da jeg "hørte" dere snakke om dette på Twitter i går fikk det meg til å tenke at Oates nærmest ser ut til å fremstille den "fattige og ensomme" sorgen som mer berettiget, mer ekte, mer hederlig på et vis. Og at det er noe utrolig smålig i det.
Det Didion beskriver, mer enn at hun har mye "hjelp" i huset er vel at menneskene rundt deg kan være det som holder deg såvidt flytende når bunnen ramler ut av alt.
Kanskje avspeiler holdningen som kommer til syne noe som handler om at man ikke skal vise frem sorgen sin. At det er så privat at det må rettferdiggjøres av ytre omstendigheter som ikke har med det private å gjøre.
Blir ikke ofte det fattige og enkle og rett frem sett som mer ekte? Og det distanserte, som samtalen i podkastintervjuet vel anklager Didion for, som mer følelsesløst?
Man skal ikke vise frem sorgen sin i vår del av verden og i vårt øyeblikk av tiden, stygg som den er. Likevel, reaksjonene over ser det ut til å være Didions relative beherskethet som irriterer.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden