Goddesses, visst kanon,

visst feministisk.

Jeg møtte min gamle radiOrakelvenn Mimsy Møller på åpningen av Goddesses på Museet for Samtidskunst i kveld.

- Jeg har et bilde på utstillingen! sa Mimsy.
- Ja, jeg vet det, jeg så deg i listen over navnene!

Det viste seg at Mimsy ikke visste det selv før hun skulle fotografere utstillingen for Dagsavisen i går.
Det var noe med adresseforandringer.

Så forestill deg overraskelsen å gå inn døren på bildet under og se sitt eget bilde, det er det i midten.


Til høyre henger Cindy Sherman, over Marianne Heske.


Jeg skulle gjerne lest direktør Audun Eckhoff sin tale, slik at jeg kunne granske hva han egentlig sa. Jeg syns han startet med å forklare at forrige gang de hadde en utstilling som kunne mistenkes for å være feministisk og satt i sving fordi staten ville (staten ba alle museene om å lage utstillinger som kunne være premissleverandører for samfunnsdebatt, det var da Zoologisk på Tøyen lagde den om homofile dyr) så hadde han benektet dette. Men nå måtte han innrømme at denne utstillingen var feministisk. Og så brukte han resten av talen på å argumentere mot at den var feministisk.
Han avsluttet med å takke de to "kvinnelige kuratorene".

Dette er mine ord og min hukommelse, som sagt, jeg skulle gjerne lest talen. Jeg sto og lurte på om Eckhoff hadde fått noen andre, f.eks kuratorene, til å lese gjennom den på forhånd.
Dette er visst uken der jeg tilbyr mine tjenester som kritiker av ord som skal brukes i offisielle sammenhenger.

Alle Nasjonalmuseets lenker til den forrige utstillingen jeg nevnte er døde, slik som dette, hvorfor det? Men det var altså Stir Heart.

Eckhoff avsluttet med å si at han lurte på om det kanskje kunne finnes en kanon for samtidige kunstnere som også er kvinner.
Igjen mine egne ord blandet med Eckhoffs.

Men jovisst, Eckhoff

Cindy Sherman, Nan Goldin, Vanessa Beecroft, Marina Abramovic, Sophie Calle, Candida Höfer, Inger Sitter, Gunnvor Advocaat, Synnøve Anker Aurdal, AK Dolven, Mari Slattelid, Marianne Heske, Vanessa Baird, Lotte Konow Lund, Vibeke Tandberg, alle er med i denne utstillingen på Samtidskunstmuseet.


Jeg har skrevet om Vanessa Beecroft før, men filmen som ble vist på skjerm på veggen som jeg tok to bilder fra fikk jeg ikke noe ut av, disse tynne nyfriserte kjønnene som beveget seg. Ikke mer enn de vevde fittene og malte navlestrengene, ja ja kropp, tenkte jeg,
jeg vet det, jeg har kropp. Den er litt anderledes enn menns og vi har eggstokkene felles vi som er kvinner.


Mulig jeg var så muggen av talen til Eckhoff at irritasjonen la seg som et filter mellom kunsten og meg, det kan tenkes.


Mulig muggenheten påvirket meg da jeg så dette også og det eneste jeg ble var sur fordi jeg skjønte referansen til Warhol og skulle jeg føle meg opp-piffet av dette? Er det ikke mer?
Fortell meg at det er mer. Det er sikkert mer.

(Jeg mistet navnet på kunstneren og i den mørke flekken er det gjenspeilinger av meg som tar bilde og videoen som gikk på andre side av rommet).


Jeg likte denne av Jenny Holtzer.
(interrogate)