Pappa kom hem

Jeg ble ikke begeistret for denne dokumentarfilmen heller dessverre, men det er noe oppdragende ved å se på noe man ikke liker,
man blir tvunget til å tenke over hvorfor.



Det er en roadmovie, en togskinnefilm, en hurtigrutefilm der Jack Vreeswijk og Stefan Sundström reiser fra Sverige via Oslo med tog opp til Bodø og hurtigruta til Tromsø mens de går og går og tankene om å være sønn av Cornelis og Jacks opplevelse av å være far stadig blir avbrutt av gåing og klipping. Jeg kommer sjelden så nært disse menneskene som jeg tror de som har lagd filmen tror,
de snakket om den etterpå.

Og mens jeg sitter der slår det meg at denne filmen er sponset av tog og hurtigrute, og det viser det seg at den er og jeg blir sur over at de har latt hensyn til sponsorer bli så platt synlig i kameravinler og dveling og produsenten bringer det selv opp etterpå og ler av sin egen produktplassering, men det var med på å ødelegge filmen din. Jeg gjetter at måltidet på restauranten i Tromsø var gratis også så nært innpå maten vi kom, de nevnte ikke det.

Det stedet het forresten Prelaten på Cornelis tid,
ikke Privaten

Tidlig i filmen er vi hjemme hos Stefan Sundström og kamera fokuserer på bilder av hans familie, men tråden blir ikke plukket opp, har han barn, hvordan påvirker det ham, det får vi ikke høre ham snakke om og det virker rart ettersom han er så tilstedeværende i filmen og forholdet mellom musiker og familie er tema for filmen. Fint å se en gammel Ero igjen, Ero fra Tobben og Ero for den som husker dem, det gjør jeg, Lina var favoritten min,
det er lenge siden.


De skulle til Tromsø, Stefan Sundström og Jack Vreeswijk, for der hoppet Cornelis av etter en turné en gang og slo seg til en stund og jobbet med Tobben og Ero. Det var fint å høre særlig Stefan Sundströms lovprising av byen, Tromsø sett utenfra, slik byer kan bli forgyllet når de ikke er så hverdagslig nære en selv og merkelig å høre på hvordan publikum lo hver gang det skjedde, som om det bare er Berlin og New York og Hydra vi kan klare å se på den måten.
Men sånn trenger det ikke være, har jeg bestemt.

Nåja, det var bare det i kveld

Jeg snakket med en fyr etterpå som elsket filmen og hvordan han hadde kommet innpå mennene i den, don´t let me rain in your parade, tenkte jeg og tok en drosje til der kusinene mine var (Frogner) vi gikk på vinbar og snakket om fagene våre og etterpå tok jeg drosje hjemover mens jeg og den ex-somaliske drosjesjåføren forklarte hverandre kusine/fetterbegrepet i de to ulike språkene.