Starstruck i St. John Divine

Jeg ble rammet av internettakknemlighet igjen i går da jeg satt på rad H i verdens største gotiske katedral St. John Divine og ventet på at Vanessa Redgrave skulle starte forestillingen The Year of Magical Thinking. Fordi jeg har bestilt noen billetter antakelig et sted får jeg nå tidlig varsling om teaterhendelser her i New York,
derfor kunne jeg sitte mye lengre foran enn jeg trodde (H)
og se på folk mens de kom inn.


Bildet er fra anmeldelsen i New York Times for to år siden.

Joan Didion skrev boka da mannen hennes døde plutselig. Like etter døde den voksne datteren, asken etter de to er i St. John Divine. Vanessa Redgrave skulle spilt denne ene forestillingen i kirka til inntekt for Unicef da datteren hennes døde.
Dette var eneste gang hun skulle spille den etter det.
Og her satt jeg på rad H i den vakre svære kirka.


Jeg var fylt av ydmykhet for at jeg skulle få oppleve dette.
Jeg har fulgt boka i flere år, første gang jeg skrev om den var her.
Ydmykhet og alvorlige følelser, men ikke bare.

Ydmykhet og litt vin fra restauranten over gata,

lammekotelett, svær, hjemmelaget potetmos, espresso og grappa.

Jeg så på de som skulle sitte lengst foran.
Hun som står foran der i hvit bluse,
så tynn i de vide grå buksene må da være Vanessa Redgrave.
Noen ble stående i midtgangen to meet and greet hverandre,

kiss kiss, chat chat,

før de satte seg. Jeg så en kjent fyr skalla oppå men krøller på sidene av hodet. Er det han lille i Seinfeld?
Nei, kommer søren ikke på hvem det var.
Jeg kaller ham Seinfeldfyren likevel for å være praktisk.

Jeg savnet min venninne Charlotte

Det var vi som skulle sittet og veset fryktelig lavt til hverandre:
Er det han fra Seinfeld? Seinfeldfyren sto lengst av alle i midtgangen og han smilte og kysset på fryktelig mange.

Så hverdagslig, og samtidig ikke, å gå inn i kirken med billetten sin og veska si og sette seg på plassen sin. Er det Meryl?

Jeg tror faen meg det er Meryl Streep

Det er henne. Dette måtte jeg rope inni meg mens jeg så helt alminnelig ut. Jeg visste jo at jeg skulle se på Vanessa Redgrave,
jeg var mentalt forberedt på at Joan Didion satt der foran. Men Meryl? Hun hadde på seg svarte klær og håret var i en topp, svarte briller. Hun så enkel ut. Alt hun så ut som er farget av at jeg liker henne så klart. Hun hilste på mennesker, Seinfeldfyren sto rett ved men hun snudde seg mot noen andre. Etterpå tok han neven hennes og da kinnkysset hun ham likevel, hun koste ham profesjonelt vil jeg si. Sett fra min suverene, men utvendige synsvinkel, på rad H.

Alt dette overskygget ikke døden, det var en parallell opplevelse, døden var der likevel. Meryl Streep satt noen rader foran meg ved siden av en mann som hun stadig snakket med i øret og han hadde en jumper på, brede gråe striper. Kona til Edward Said snakket snakket på scenen, 4 strykere spilte fint.


Vanessa Redgrave er pen. Hun vistes på et stort lerret også.
Håret er grått og var i hestehale, hun var så helt til stede i ansiktet i den lange monologen som er som en vanlig teaterforestilling av lengde. Da hun var ferdig hadde jeg ikke lyst til å gå, fotografiet over syntes på det store lerretet. Jeg somlet meg ut av kirken, stoppet opp og så på taket, gikk litt, stoppet opp og så på alteret.

Vanessa Redgrave snakket om hvordan det er å ikke akseptere det endelige, å handle rasjonelt, å se ut som en som gjør rasjonelle handlinger, men å være en som trenger å være alene for å kunne gi seg hen til magical thinking.

Da hun klatret opp på scenen for å begynne startet hun med:
It will happen to you, that is what I am here to tell you.