Jeg gikk innom McDonalds (quarterpounder i posen over, skal åpne nå), så ICA, Hotel Havana for godt amerikansk øl men nei. Polet? Hadde en sort, tre av dem ligger i frysern litt. Tv-en er på, NRK.
Leste gjennom dette nå – veldig gøy! Så en lang diskusjon på bloggen til Dr. Crazy om man burde avlyse forelesninger så studentene kunne følge innsettelsen. Mange mente at det ikke var noen grunn til å se den live når man like godt kan se den i opptak senere. Jeg skjønner ikke at noen kan mene at det går for det samme. I et sånt øyeblikk vil man jo føle at man er en del av noe større. Selv dro jeg ned på det amerikanske biblioteket i Paris for å se seremonien. Men internettforbindelsen ble brutt akkurat i det kritiske øyeblikket, og det skjedde visst over det meste av Paris, tror jeg. Så der sto jeg, midt i en mengde med frustrerte amerikanere. Isteden hørte vi talen på radio, med simultanoversettelse til fransk. Minneverdig. Da viste det seg at det viktigste ikke er seremonien i seg selv (den finner man jo alltid på youtube), men å dele øyeblikket med noen og få reaksjonene deres, selv om det er helt ukjente amerikanere.
Har lagt merke til at en del ble skuffet over talen og syntes den var lite sitatvennlig, men jeg er ikke enig i det hele tatt. Vi vet allerede at Obama kan få folk til å gråte, så jeg synes det var helt på sin plass med noe litt mer pragmatisk og handlingsorientert. Han er jo tross alt president nå.
Ja, jeg er så enig, det er øyeblikket og samhørigheten som gjør forskjellen. Og den må absolutt erfares. Jeg var nettrørt flere ganger i går.
Jeg har tenkt på dette fordi jeg prøver å inspirere kolleger til å ta større del i nettverdenen, dette at jeg kan forklare hva som er kult med twitter f.eks, men til syvende og sist må den siste biten av det erfares. Akkurat som jeg kan forklare hvordan det er å være på rockekonsert og ikke bare høre plata, men du vet ikke om du liker eller blir uvel av bassen i kroppen og om du blir forelska i vokalisten osvosv. Stikk tåa uti på ordentlig.
Nå husker jeg ikke helt hva som står i coveritlivefila og hva jeg skrev på twitter, men opplevelsen av å se på tv og samtidig følge twitter og de på facebook som fulgte CNN og etterhvert følge "fremmede" folk i washington som twitra gjorde opplevelsen veldig nær, jeg var med i større grad.
Og som sagt før antakelig, aldri har en hendelse dominert den offentlige nettsamtalen så totalt som akkurat da.
Når det gjaldt coveritlive-forsøket mitt så fungerte det bare delvis vil jeg si. Det kom få deltakere inn i forhold til sist jeg forsøkte. Det kom nok av at det var andre og morsommere steder å samtale enn hos meg akkurat da.
2 Kommentarer:
Leste gjennom dette nå – veldig gøy! Så en lang diskusjon på bloggen til Dr. Crazy om man burde avlyse forelesninger så studentene kunne følge innsettelsen. Mange mente at det ikke var noen grunn til å se den live når man like godt kan se den i opptak senere. Jeg skjønner ikke at noen kan mene at det går for det samme. I et sånt øyeblikk vil man jo føle at man er en del av noe større. Selv dro jeg ned på det amerikanske biblioteket i Paris for å se seremonien. Men internettforbindelsen ble brutt akkurat i det kritiske øyeblikket, og det skjedde visst over det meste av Paris, tror jeg. Så der sto jeg, midt i en mengde med frustrerte amerikanere. Isteden hørte vi talen på radio, med simultanoversettelse til fransk. Minneverdig. Da viste det seg at det viktigste ikke er seremonien i seg selv (den finner man jo alltid på youtube), men å dele øyeblikket med noen og få reaksjonene deres, selv om det er helt ukjente amerikanere.
Har lagt merke til at en del ble skuffet over talen og syntes den var lite sitatvennlig, men jeg er ikke enig i det hele tatt. Vi vet allerede at Obama kan få folk til å gråte, så jeg synes det var helt på sin plass med noe litt mer pragmatisk og handlingsorientert. Han er jo tross alt president nå.
Ja, jeg er så enig, det er øyeblikket og samhørigheten som gjør forskjellen. Og den må absolutt erfares. Jeg var nettrørt flere ganger i går.
Jeg har tenkt på dette fordi jeg prøver å inspirere kolleger til å ta større del i nettverdenen, dette at jeg kan forklare hva som er kult med twitter f.eks, men til syvende og sist må den siste biten av det erfares. Akkurat som jeg kan forklare hvordan det er å være på rockekonsert og ikke bare høre plata, men du vet ikke om du liker eller blir uvel av bassen i kroppen og om du blir forelska i vokalisten osvosv. Stikk tåa uti på ordentlig.
Nå husker jeg ikke helt hva som står i coveritlivefila og hva jeg skrev på twitter, men opplevelsen av å se på tv og samtidig følge twitter og de på facebook som fulgte CNN og etterhvert følge "fremmede" folk i washington som twitra gjorde opplevelsen veldig nær, jeg var med i større grad.
Og som sagt før antakelig, aldri har en hendelse dominert den offentlige nettsamtalen så totalt som akkurat da.
Når det gjaldt coveritlive-forsøket mitt så fungerte det bare delvis vil jeg si. Det kom få deltakere inn i forhold til sist jeg forsøkte. Det kom nok av at det var andre og morsommere steder å samtale enn hos meg akkurat da.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden