tag:blogger.com,1999:blog-18288663.post710050265768783977..comments2023-07-07T12:48:11.165+02:00Comments on fr.martinsen: Sophie Calle i ParisUnknownnoreply@blogger.comBlogger9125tag:blogger.com,1999:blog-18288663.post-69646688004989254522008-05-18T23:25:00.000+02:002008-05-18T23:25:00.000+02:00Jeg gjetter at vi også er ulykkelige på måter som ...Jeg gjetter at vi også er ulykkelige på måter som likner hverandre. Jeg har i alle fall hatt erfaringer der jeg har tenkt: aha, alle disse klisjeene om å miste fotfestet, at underlaget ble revet bort osv: nå skjønner jeg hvor de kommer fra.<BR/><BR/>Jeg er på en måte enig med deg, jeg liker godt å lese, eller at noen snakker til meg med ord som er satt sammen for anledningen. Det gir meg følelsen av ekte kommunikasjon.<BR/><BR/>Samtidig kan man nok bli for streng. Det er lettere å skrive enkelt og uten kjente vendinger å støtte seg på hvis man er vant til å skrive.fr.martinsenhttps://www.blogger.com/profile/13113516134552431207noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-18288663.post-76588833984015795882008-05-18T22:57:00.000+02:002008-05-18T22:57:00.000+02:00Nå angrer jeg på at jeg ikke tok vare på den epost...Nå angrer jeg på at jeg ikke tok vare på den eposten jeg fikk. Den sluttet riktignok bare med "Take care", men så sto det da heller ikke at min kjærlighet var det beste som hadde hendt ham. Det ville nok ikke blitt en like god utstilling.<BR/><BR/>Det er litt deprimerende å se at vi til og med driver og kopierer hverandre når vi står ved de store veiskillene i livet og skal komme med kjærlighetserklæringer eller gjøre det slutt (selv om denne eposten var vagere enn de fleste). Jeg tror Tolstoj tok feil da han hevdet at mens lykken er lik for alle, så er alle ulykkelige på sin egen måte.Anonymousnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-18288663.post-25170399275958243732008-05-12T14:22:00.000+02:002008-05-12T14:22:00.000+02:00Det første der om offerrolle er uklart ser jeg. Al...Det første der om offerrolle er uklart ser jeg. Altså, jeg tenker på offerrolle som noe man plasserer seg selv i og finner seg litt for godt til rette i, som når man ikke handler i livet sitt selv. <BR/><BR/>Eller når noen plasserer deg i en offerrolle uten at du selv syns du er et offer.<BR/><BR/>Mine beste eksepler på dette er fra den tiden da jeg var enslig forsørger. Jeg ville ikke sees på som offer, jeg hadde det godt. Mens jeg syns noen definerte nærmest alt i livet sitt ut fra akkurat det at de var alene om å være mamma.fr.martinsenhttps://www.blogger.com/profile/13113516134552431207noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-18288663.post-375417615859821442008-05-12T14:19:00.000+02:002008-05-12T14:19:00.000+02:00Jeg liker ikke så godt begrepet offerrolle. Jeg te...Jeg liker ikke så godt begrepet offerrolle. Jeg tenker på det som noe man plasserer seg selv i eller blir plassert i mot sin vilje.<BR/><BR/>"Jeg vet ikke, tror neppe det hadde døyvet smerten for meg, tvert imot, men på sikt kan det sikkert venne deg til følelsene, slik at de ikke smerter mer, få satt dem på plass i en indre skuff, en form for intellektualisering?"<BR/><BR/>For meg tror jeg ikke det er å døyve eller venne meg til eller at den blir verre, men nærmest den eneste måten å tåle smerte på: å prøve å formulere den. <BR/><BR/>Gjør vi ikke det med alt egentlig? Vi går og snakker med oss selv, prøver å finne presise uttrykk for det vi føler?<BR/><BR/>Jeg syns diskusjonen rundt offentlighet/privat er interessant jeg også, selv om jeg blir litt lei når folk er som mest konservative og som sintest.<BR/><BR/>Grensene er jo i en forhandling hele tiden tenker jeg. Jeg ville nok ikke likt å bli snikfotografert selv om jeg var på en vernissage der jeg mener man bør tåle slikt. Men samtidig ville jeg anerkjent din rett og ditt behov til å gjøre det, til å snike deg inn på mine grenser.fr.martinsenhttps://www.blogger.com/profile/13113516134552431207noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-18288663.post-2048647001432012932008-05-12T13:33:00.000+02:002008-05-12T13:33:00.000+02:00Mm, det er klart, forskjellen på å se prosjektet u...Mm, det er klart, forskjellen på å se prosjektet utenfra og innenfra. Å tenke offerrolle blir sett utenfra, mens hennes motivasjon selvfølgelig er å utforske følelsene, smerten, raseriet. Jeg vet ikke, tror neppe det hadde døyvet smerten for meg, tvert imot, men på sikt kan det sikkert venne deg til følelsene, slik at de ikke smerter mer, få satt dem på plass i en indre skuff, en form for intellektualisering?<BR/><BR/>Adressebokprosjektet er nesten enda skumlere, og samtidig tror jeg det får alle til å tenke over nettopp de grensene. En av leserne mine hadde hørt Sophie Calle snakke og påsto at noe av det jeg gjør var like tvilsomt, det var rett etter at jeg hadde lagt ut bilder fra en vernissage, smugfotos, som på den annen side var tatt på offentlig sted under et offentlig arrangement, og uten bruk av navn som identifiserte noen. <BR/><BR/>Slikt diskuterer folk jevnlig på bloggen min, og noen blir svært oppbrakte, sannsynligvis de samme som legger ut masse private fotos på Facebook enda det står i reglene at man fraskriver seg alt eierskap til bildene. Det trengs å stadig tenke på nytt over dette skillet privat/offentlig, det er ihvertfall sikkert.Anonymousnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-18288663.post-17435231091146687822008-05-12T13:18:00.000+02:002008-05-12T13:18:00.000+02:00Jeg vet sannelig ikke. Jeg tenker på det som å gå ...Jeg vet sannelig ikke. Jeg tenker på det som å gå langt inn i sorgen og forvirringen, å leve den ut, i stedet for å fornekte den eller døyve den med noe.<BR/><BR/>Jeg tror jeg har lest at hun omdanner til kunst for å orke å forholde seg til det. Er det å døyve? Er det det som er å sublimere?<BR/><BR/>Men også det at hun utfordrer det private, uansett hva det er, det liker jeg. Som den filofaxen hun fant på gata, sendte den tilbake til eier etter at hun hadde tatt kopi av sidene og dannet seg så et bilde av mennesket basert på notatene og ved telefonsamtaler til folk i adresselista.<BR/><BR/>Allis må kanskje få e-post.fr.martinsenhttps://www.blogger.com/profile/13113516134552431207noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-18288663.post-38299922797561398112008-05-12T12:56:00.000+02:002008-05-12T12:56:00.000+02:00Ja, tror du Allis leser blogger? (Det burde hun jo...Ja, tror du Allis leser blogger? (Det burde hun jo.)<BR/><BR/>En ting jeg tenkte på da jeg så innslagene med Sophie Calle var det hun gjør i forhold til offerrollen. Jeg blir ikke enig med meg selv i om hun driver den in absurdum, og dermed tar en slags kontroll, eller om det å angripe angrepet i seg selv er en metode for å ta kontroll, også hvis det skjer indirekte. Uansett liker jeg prosjektet utrolig godt.Anonymousnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-18288663.post-11430955072451245352008-05-12T12:38:00.000+02:002008-05-12T12:38:00.000+02:00Nei nei, det er ikke bare deg.Jeg tror forresten v...Nei nei, det er ikke bare deg.<BR/>Jeg tror forresten vi kan ha sett de samme to tv-programmene, svenske Arty og så norske Safari.<BR/><BR/>Vi må vel snakke med Allis.fr.martinsenhttps://www.blogger.com/profile/13113516134552431207noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-18288663.post-40764316195611863912008-05-12T12:25:00.000+02:002008-05-12T12:25:00.000+02:00Åh, jeg ville elsket å se denne utstillingen i Nor...Åh, jeg ville elsket å se denne utstillingen i Norge! Jeg har sett flere innslag med Sophie Calle på tv, både svensk og norsk, hun gjør alltid inntrykk på meg, klok, reflektert, litt rebelsk. Og har vi ikke alle et slikt brev eller en epost vil kunne ha ønsket å gjøre det samme med? (Eller hm. Kanskje er det bare meg.)Anonymousnoreply@blogger.com