Ju-hu
Jeg tenker på stemningsleier og forbindelsen mellom dem. Vi uttrykker gjerne en av rus-stemningene vi kan ha som å være høy.
Vi kjenner den følelsen, vet hva den betyr. Motsatsen er å være tung, trist, sorgfull eller bare tiltaksløs.
Denne lettheten som høy innebærer. Jeg kjenner den fra forelskelse og rus. Men den fins i andre former også. Treningsrus forteller noen meg, det du får når du har løpt en stund.
For egen del en seier på jobben får meg lysten til å sprette opp av stolen og si ju-hu. Andre ganger ser jeg på kollegene mine og følelsen av hvor bra vi har det sammen flyter inn over meg og jeg er jobbforelsket i alle kollegene mine på en gang.
I det siste har jeg tenkt på de urene følelsene, de som er i mellomrommet mellom de som er klart definerte.
En knallgod forestilling kan få meg til å begynne å sveve sakte oppover.
En god setning får meg litt høy-san. Et fotografi kan gjøre det, ofte hjulpet av to glass vin i tillegg til bildets beskaffenhet.
Hvis jeg har sovet mye får jeg lettere gode idéer, eller kanskje har jeg bedre tro på at idéene er gode.
Er jeg i søvnunderskudd ser alt mørkere ut.
Går det an å justere en forelskelse med å sove lite og spise seg altfor mett? Eller å få opp jobbesteamen med å være halvsulten og nekte seg nikotintyggis?
Vi kunne oppfunnet en blodmåler som sjekker adrenalin og hva det nå ellers er vi har som flyter rundt der og så kunne vi fått beskjed som en sukkersyk om ut å løpe en tur, hør på rockemusikk høyt,
les favorittsetning en gang til.
(Jeg finner opp og finner opp,
hvor er de som skal sette idéene mine ut i praksis?)
Vi kjenner den følelsen, vet hva den betyr. Motsatsen er å være tung, trist, sorgfull eller bare tiltaksløs.
Denne lettheten som høy innebærer. Jeg kjenner den fra forelskelse og rus. Men den fins i andre former også. Treningsrus forteller noen meg, det du får når du har løpt en stund.
For egen del en seier på jobben får meg lysten til å sprette opp av stolen og si ju-hu. Andre ganger ser jeg på kollegene mine og følelsen av hvor bra vi har det sammen flyter inn over meg og jeg er jobbforelsket i alle kollegene mine på en gang.
I det siste har jeg tenkt på de urene følelsene, de som er i mellomrommet mellom de som er klart definerte.
Er det mulig å skjønne hva jeg mener?
Å være akkurat passe stresset kan kjennes godt. Så stresset at adrenalinet flyter men ikke for mye, minner om foreskelse eller rus. Litt røyksugen, den uroen i kroppen likner på samme ting, man får lyst til å løfte på ræva og, om ikke akkurat si ju-hu, så gjøre noe, energisk, noe flyter i blodet og det likner i alle fall på adrenalin.Hva mer har vi?
Rocke-høy, den eksplosjonen som musikk kan gi, gjerne hjulpet av bass så tung at den går i kroppen i fysisk forstand.En knallgod forestilling kan få meg til å begynne å sveve sakte oppover.
En god setning får meg litt høy-san. Et fotografi kan gjøre det, ofte hjulpet av to glass vin i tillegg til bildets beskaffenhet.
Hvis jeg har sovet mye får jeg lettere gode idéer, eller kanskje har jeg bedre tro på at idéene er gode.
Er jeg i søvnunderskudd ser alt mørkere ut.
Nåvel
Jeg kom til å tenke på at vi kanskje kan komponere stemninger.Går det an å justere en forelskelse med å sove lite og spise seg altfor mett? Eller å få opp jobbesteamen med å være halvsulten og nekte seg nikotintyggis?
Vi kunne oppfunnet en blodmåler som sjekker adrenalin og hva det nå ellers er vi har som flyter rundt der og så kunne vi fått beskjed som en sukkersyk om ut å løpe en tur, hør på rockemusikk høyt,
les favorittsetning en gang til.
(Jeg finner opp og finner opp,
hvor er de som skal sette idéene mine ut i praksis?)
innlegg av fr.martinsen på
21:57
4 Kommentarer:
Margaret Thatcher sverget til å sove lite, spise lite og alltid fryse litt. Det fikk henne til å være urolig og alltid virksom, sa hun.
Jeg tror hun sov fire timer hver natt, pluss små lurer på kontoret.
Frysingen og lite-sovingen hadde jeg i hvert fall ikke orket.
Sulten kan du spørre en anorektiker om...
Med fire timers søvn ville jeg ikke fått gjort stort.
Litt sulten, ja. Utsultet, nei.
DET forklarer mye om Margaret Thatcher og politkken hennes, ja! En politiker som sover fire timer, fryser og er konstant sulten, frivillig, høres for meg ut akkurat som det marerittet hun var. Nei, gi meg en politiker med sans for god mat og drikke og myke senger og livets gleder, når som helst. En som heller vil at verden skal være trivelig, enn effektiv.
Du skjønner at ideen min har noe for seg når dette blir brukt som politisk virkemiddel..
En røyk Sponheim? Skal vi løpe en tur Gahr Støre? Sugen på en kotelett Siv Jensen?
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden