Private bilder på nett
I påskeutgaven av Dagens Næringsliv skriver Marika Lüders om fotografier som hjelper oss å huske. Fotografiene mine hjelper meg til å holde fast noen øyeblikk som har vært. Se, vi bar med oss vinflasker til Sinnerdammen. Husker du hvor våte vi ble på beina.
Jeg skyller den brune blomstermugga og husker hun som nesten ikke ville selge den til meg i Wien for 15 år siden, den var ikke fin nok. Private minner, noen skriver jeg her. Noen viser jeg her.
Her er et fotografi fra bordet mitt i dag.
Marika Lüders skriver,
"Når det private fotografiet leses i en privat kontekst, fungerer det som et utgangspunkt for minner og gjenfortelling. Utenfor den private og opplevde sammenhengen mister fotografiet denne funksjonen.
Det betyr selvfølgelig ikke at bildene er meningsløse,
eller at de ikke forteller noen form for historie. Men fordi minner alltid er kontekstavhengige, kan bilder aldri avsløre annet enn biter av "sannhet". Derfor innebærer ikke offentliggjøringen noen egentlig trussel mot det virkelig private. Våre minner lar seg ganske enkelt ikke mediere."
Og kalde
Sånn er det med bloggen også. Jeg går sjelden tilbake bare for å lese. Men ofte søker jeg etter en gammel bloggpost når jeg skriver en ny. Og sånn skjer det at jeg husker igjen den mørke morgenen jeg gikk alene i Stockholm.Jeg skyller den brune blomstermugga og husker hun som nesten ikke ville selge den til meg i Wien for 15 år siden, den var ikke fin nok. Private minner, noen skriver jeg her. Noen viser jeg her.
Her er et fotografi fra bordet mitt i dag.
Marika Lüders skriver,
"Når det private fotografiet leses i en privat kontekst, fungerer det som et utgangspunkt for minner og gjenfortelling. Utenfor den private og opplevde sammenhengen mister fotografiet denne funksjonen.
Det betyr selvfølgelig ikke at bildene er meningsløse,
eller at de ikke forteller noen form for historie. Men fordi minner alltid er kontekstavhengige, kan bilder aldri avsløre annet enn biter av "sannhet". Derfor innebærer ikke offentliggjøringen noen egentlig trussel mot det virkelig private. Våre minner lar seg ganske enkelt ikke mediere."
innlegg av fr.martinsen på
19:36
13 Kommentarer:
Men bilder på bloggen, som ikke står der løsrevet, men som del av en personlig fortalt historie, de tror jeg havner i en mellomstilling fordi de innlemmer leseren i en privat historie. Som da jeg delte påskebilder av helt vanlig fjell, som tilfeldigvis er det jeg ser fra området familien min stammer fra, og en leser sa at dette fjellet heretter fikk en annen betydning for ham, pga min tilknytning. Det er mulig dette blir personlig snarere enn privat (jeg har alltid vært usikker på den distinksjonen), men jeg tror helt klart at bildene kan bli «utgangspunkt for minner og gjenfortelling», kanskje i helt nye hoder og sosiale kontekster enn vi forutser.
Jeg liker godt å se bildene i bloggen din, New York-bildene dine (som du sjøl har tatt), Barcelonabildene (jeg husker dem fortsatt, jeg må nok ta en tur..) og de av bordet ditt blir ikke private for meg men personlige, jeg ser fram foran meg nå og sammenligner. De forteller meg noe, jeg liker at bilder er noe som jeg også kunne ha sett (men kanskje ikke oppdaget, da jeg var der). De slår an en streng i meg, kanskje en aha-opplevelse, men blir sikkert sett annerledes av deg. Andre ser dem kanskje på en helt annen måte, det kan bli mange forskjellige "historier" av ett enkelt bilde.
Men private bilder (mange ganger betyr nok det "familiebilder") syns jeg er vanskeligere å se på den samme måten, ofte er "historien" gitt (og ukjent for meg som ser på), og jeg føler meg nesten som en kikker.
Men bildet som huskelapp og en øyeåpner, med en liten kommentar til, er veldig fint, syns jeg.
Hei dere.
Jeg blir så irritert ofte over distinktsjonene som gjøres mellom privat og personlig at jeg antakelig må sette meg ned å tenke grundig over dette en dag.
Irritasjonen kommer av at det er et skille som folk ofte anser som svært viktig å overholde, har du vippet deg ned i det private ja da har du dummet deg så fryktelig ut.
Når jeg syns jeg lukter at noe anses som fryktelig viktig på den måten personlig/privat er for tiden så blir jeg mistenksom.
Kan det være det kommer av at det private sklir av gårde, det private har vært under diskusjon de siste 30 årene..
Og så bruker vi det for å sette en nedgradende merkelapp på andre.
Men se nå hvordan dere klarer å få meg engasjert og tenke noe litt nytt for meg selv her og klokka er ikke 8 på morran en gang, og jeg må jo forte meg på jobb.
Denne private opplysningen går nok klar av privat-puritanernes vaktsomme blikk (nå tenkte jeg ikke på dere to som har kommentert her over altså) siden den inngår i en kontekst.
Enda verre: jeg sovna 21 i går og kunne ikke være med i samtalen mens den kanskje lett kunne utviklet seg videre.
Kan man ikke si at den fliken man velger å legge ut ikke er privat legger idet du har lagt f.eks bildet ut på nett. "privat" i den forstand vi snakker om det i kommentarfeltet nå, og vanligvis.
La oss si i en blogg. Men så kommer kanskje relevansen i skillet mellom privat og personlig i hvilken grad den som f.eks skriver en blogg makter å gjøre bildet relevant for en annen. Men selv da, hvis bloggeren ikke makter det, så inngår bildet kanskje i en lang strøm av tekster slik at det likevel får en relevans for meg som leser ettersom jeg har fulgt bloggen lenge. Altså en relevans som kanskje ikke bloggeren selv har tenkt seg en gang.
Nå er forsåvidt ikke fotografiet av bordet mitt et tilfeldig utsnitt av virkeligheten. Det er valgt ut. Tingene som ligger der er bittelitt redigert også. Men jeg vil gjerne at den som ser det skal oppfatte det som at de har et fullstendig rent blikk inn i min private verden.
Men tilake til det Marike Lüders skrev:
"Når det private fotografiet leses i en privat kontekst, fungerer det som et utgangspunkt for minner og gjenfortelling. Utenfor den private og opplevde sammenhengen mister fotografiet denne funksjonen.
Det betyr selvfølgelig ikke at bildene er meningsløse,
eller at de ikke forteller noen form for historie. Men fordi minner alltid er kontekstavhengige, kan bilder aldri avsløre annet enn biter av "sannhet". Derfor innebærer ikke offentliggjøringen noen egentlig trussel mot det virkelig private. Våre minner lar seg ganske enkelt ikke mediere."
Selv om jeg gir dere en til flik av min private virkelighet: ungen min sendte meg påskegodtene fra Frankrike og det gir dere en enda sterkere følelse av å være med i min private virkelighet så kan dere ikke komme inn i minnene mine når jeg ser dette bildet.
Det er fortsatt bare en liten bit. Dere har ikke tilgang til de uredigerte tankene mine. Den som leser bildet har forestillinger, det er det som er meningen, men de er anderledese enn de jeg selv har.
Når jeg ser andres familiebilder på nett lager jeg meg historier selv.
Det er mer i hodet, jeg tror ikke jeg har fått sagt alt jeg ville si, kanskje ikke en gang kommentert kommentarene ders skikkelig, men nå må jeg ut å ta drosje til jobb ellers ryker dagen.
Men for en herlig start på dagen.
Det er akkurat det der, at folk synes man dummer seg ut med det private. At de selv får en slags følelse av pinlighet når de leser eller ser på bildene - men den kan sikkert også variere veldig fra person til person, og ofte er det jo bare kjedsomhet, ikke pinlighet, som med familiebildene Arne snakker om ovenfor (ihvertfall synes jeg familiebilder er et stort gjesp).
Men jeg har ikke oversikt over mine egne minner engang, jeg har fryktelig dårlig hukommelse, det jeg husker er uansett bare småbiter, og på bildene ser jeg ofte mer enn jeg så da jeg tok dem. Så selv skillet mellom eget og andres type blikk synes jeg kan være kunstig.
Men har du ikke uansett et privat blikk også på de egne bildene? Ellers er jeg enig i at jeg kan "se bildet litt utenfra" når jeg ser det på nett, jeg kan i øyeblikk prøve å se det med den fremmedes blikk. Men bare i korte øyeblikk. Så blander de private minnene seg inn.
Folk syns nok at man dummer seg ut med det private ja. Det hjelper nok litt på den følelsen hvis de tror det private er lagt frem med en intensjon og viten om det, som f.eks i kunst, men jeg tror mange tenker at den som "er privat" mangler kontroll og distanse. Og det er det jo meningen vi skal ha for tiden i samfunnet vårt.
Men så er jo hva som er privat i endring. Interessante tider.
Igjen berører du noe som jeg har gått rundt og lurt på, og det er godt å lese at distinksjonen mellom privat og personlig er uklar for flere enn meg.
Jeg har allerede nå som babyblogger skjønt at dette å være privat blir sett fryktelig ned på, mens det å være personlig er helt greit. Men jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne hvor distinksjonen går.
Jeg ser at du (fr.martinsen) forklarer at det kan ha sammenheng med om historien oppleves som relevant for andre. I så fall vil vurderingen av hvorvidt en tekst er privat eller personlig være fullstendig subjektiv oppi hodet på den enkelte leser.
Hittil har jeg skrevet én bloggpost som handler om egne opplevelser, men jeg ville ikke kunne svart på om den er privat eller personlig.
Brukes "privat" i bloggsammenheng som synonym for "pinlig selvutleverende"?
Dette er på siden av saken, men en annen distinksjon jeg også er usikker på, er forskjellen på å blogge anonymt og psevdonymt. Jeg har skjønt at det å blogge anonymt er forkastelig, mens det å blogge psevdonymt er ryddig nettadferd.
Men de fleste av dem som blogger anonymt, har vel et psevdonym? Og mange av dem som blogger psevdonymt, er også anonyme?
Som sagt, beklager hvis dette var på siden av saken, men jeg får så mange assosiasjoner av tekstene dine, og jeg har også gått rundt og irritert meg litt over de tilsynelatende rigide sosiale barrierene mellom noe som for meg fremstår som to sider av samme sak.
Jeg liker at folk sporer av litt så lenge avsporingen er interessant, og det er de som regel, denne også.
En del bloggere som skriver under fullt navn klager over anonymiteten til andre bloggere, at man ikke kjenner en mulig skjult agenda hos en blogger som ikke er kjent under fullt navn. Men bloggere er ikke anonyme, de skriver under psevdonym.
Jeg syns det er en forenkling av både hva man kan vite om personers bindinger og agendaer om man f.eks vet hva de heter og dermed hvor de arbeider og om de står på en politisk liste. Og jeg syns det viser en manglende forståelse av hvor mange ulike årsaker man kan ha for å bruke et psevdonym. Psevdonymet fr.martinsen gir et mye rikere bilde av min person enn om mitt navn, alder og arbeidssted var kjent.
Var det et svar?
Ja, jeg tror du har rett. Man mener "pinlig selvutleverende". Å være privat blir sett ned på. Ja, jeg mener også det er ganske subjektivt hva som er privat.
Eller kanskje vi kan si at ingenting er privat så lenge vi har presentert det offentlig?
Men for å være grei mot de som trenger å opprettholde et sånt skille så mener man nok at noe i teksten lett kan gi en relevans for andre, som i:
- Jeg gikk på do. Jeg tisset.
Dette er jo bare en kort oppramsing av to private detaljer.
- Jeg gikk på do og tisset og da tenkte jeg på honnikorn.
Noen vil fortsatt kalle dette pinlig privat ettersom det handler om min tissing mens andre vil si at det er personlig fordi jeg kommer med en observasjon som kan gi andre noe samtidig?
Det er antakelig forferdelig tydelig at jeg ikke liker dette skillet.
Derfor må jeg tulle med det i poster ganske ofte og skrive: ah! så rakk jeg å bli privat i dag også, ikke bare personlig. Jeg liker å utfordre de grensene.
Jeg syns det å være såkalt privat kan være det som hever en tekst. I den forstand at man kanskje skriver om noe som kommer veldig nær menneskelige ting som er lite behandlet i offentligheten og som nettopp derfor trenger å bli lest av andre (det er ikke bare meg).
Jeg gidder nesten ikke lese noe som er strengt saklig. Men mange vil kalle det jeg snakker om nå "personlig, ikke privat".
Glimrende illustrasjon av forskjellen mellom pivat og personlig ;-) Jeg tror nesten jeg må gjøre den til en klassiker.
Den kom litt i farta den der..
Ja, jeg tror jeg vil kalle det du skriver personlig, og ikke det jeg legger i privat. Det jeg kaller privat vil i hvertfall ikke jeg publisere, men det er jo blitt gjort i stort omfang når det gjelder bilder, f.eks. på deiligst.no.
Men litt tilbake til bilder og minner. For meg betyr mine minner, gamle og nye, triste og glade, mye for hvordan jeg opplever bilder, jeg har opplevelser som er så private at jeg aldri ville finne på dele dem med dere.
Men samtidig har jeg et behov for dele med dere opplevelser, i form av bilder og tekst, der jeg har behov for å si: ser her! ser dere det samme som meg? er ikke dette flott/rart/spennende osv?
Og vi har et kollektivt minne, eller vi kan hjelpe hverandre å huske, og oppleve nå, eller glede seg/oss til. Sånn liker jeg å se bilder. Bilder fra nær historie, f.eks. fra 50-tallet da jeg var guttunge syns jeg er kjempespennende.
Før vi forlater det private helt. Samme Marika Lüders som jeg refererte til i posten har skrevet dette:
"Nye medierte rom kjennetegnes av komplekse grenser mellom det private og offentlige. Dette er de unge klar over, og det er forskjell på hva de formidler i private og offentlige sammenhenger. Likevel har de mer liberale grenser for hva de oppfatter som passende i offentlig tilgjengelige medierom enn det mange i den voksne generasjonen synes er ”normalt”. De intervjuede ungdommene verdsetter denne åpenheten, og oppfatter den som en grunnleggende kvalitet ved mediert kommunikasjon."
Jeg har nevnt det før, men likevel. hentet herfra.
Men tilbake til bilder og minner. Jeg har også opplevelser som er så private at jeg ikke deler dem her. Dvs. det er ikke helt sant, jeg deler dem, men i en udirekte form ofte.
Det er f.eks lite bilder her av menneskene mine. Og ikke av ansiktet mitt. For meg er det viktig å ikke ha ansiktet mitt forbundet med bloggen. Jeg trenger å kunne gå over Olaf Ryes plass i egne tanker uten å føle at noen ser meg som jeg ikke ser selv.
Jeg liker ofte å vise frem bilder av noe jeg syns er pussig, en liten observasjon jeg tenker andre kan ha glede av å se. Som du skriver kanskje hjelpe hverandre å oppleve noe. Det høres så platt ut å skrive det, men likevel. Det er jo det jeg vil.
Jeg liker forresten godt å velge ut bilder som andre har tatt fra google av de offentlig kjente menneskene jeg skriver om i bloggen. Jeg liker å velge de fotografiene jeg syns er best. Og ofte de som ikke er så mye brukt. Men nå roter jeg meg litt vekk igjen.
Når jeg skiller mellom privat og personlig så er det vel slik at det som er privat er det som jeg ikke kan eller vil skrive om fordi det føles ubehagelig tror jeg? Og kanskje innbiller jeg meg at hvis det er ubehagelig å skrive det så vil det være ubehagelig å lese det også?
Dessuten er det vel også noe med at det personlige kan være av allmen interesse, mens det private bare blir pinlig?
Men egentlig handler det mer om hvordan man presenterer det, heller enn hva man presenterer antar jeg. Noen klarer å være veldig personligprivate og samtidig være interessante. Andre har ikke den evnen?
Og dagens unge har nok et noe mer avslappet forhold til dette med privatliv på nett enn mange av oss fossiler antar jeg.
Presentasjonen betyr nok mye tror jeg også.
Men jeg tror ikke det stemmer det med at hvis det er ubehagelig å skrive det så vil det være ubehagelig å lese det, nødvendigvis. Siden folk har så ulike grenser på hva de vil oppfatte som for privat.
Jeg tror folk kan "tåle" å lese temmelig private og rett frem sekvenser hvis de opplever at det private er satt i en ramme som tillater dem å lese det uten å føle dette ubehaget ved å se inn i noe som du ikke har rett til f.eks, la oss si i en biografi.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden