Sur-museum
I dag var jeg i museet for samtidskunst her i Barcelona.
Fint bygg, men turen fikk en underlig og unødvendig sur start.
Og som vi vet, og som museet burde vite: alt ved museet smitter inn i opplevelsen av kunsten. Det vet de. Det har de lært på skolen.
Hvorfor har de ellers lagt sånn vekt på arkitekturen?
Men vil de altså tukte meg? Vil de få meg til å føle meg liten sånn at jeg høflig og ydykt skal underordne meg en korrekt måte å supe i meg det de har i butikken? Jeg får meg ikke til å tro det.
Men hvem vet nå egentlig?
Kanskje jeg skulle lage en konspirasjons-klasse-teori der det inngår at den som ikke umiddelbart er i stand til å skjønne kodene på et så enkelt nivå som å få kjøpt seg billett slik at hun kan gå inn i høyborgen hun må heretter bli ved sin norsktopp-lest.
Det var faktisk ikke mulig å forstå hvor billettluka var. Det fantes en disk med symbolet av en kleshenger og også en "i" skrevet over.
Jeg skjønte det slik at her kunne jeg henge av meg klær og få informasjon. Slem, slem interiørarkitekt.
Det fantes ingen tegn på at her er billettluken.
Men også slemme, slemme mennesker bak disken.
De hånte meg er jeg beklemt (på deres vegne) for å nevne, fordi jeg ikke forsto at jeg kunne kjøpe billett der, deretter over at de skulle stenge en time senere så de syntes faktisk ikke at jeg skulle bruke så kort tid på den kompliserte utstillingen.
De var to stykker som på det sterkeste frarådde det.
Venninnen min trodde de bak disken var masterstudenter i kunst som ikke syns vi ser coole nok ut.
- Men ser vi ikke ganske coole ut da, vi?
Hvordan ser vi ut sett fra hans synspunkt? Det fant vi ikke ut av.
Don`t he see I`m fucking Tracy Emin?
Like før hadde jeg nærmest blitt nektet å gå på do fordi de ikke skjønte at jeg var på museet for å, ja altså gå på museum.
Og dermed hadde toalettretter.
Det blikket jeg sendte dem var ikke straff nok.
Alt dette minnet meg om da ungen min satte seg godt til rette på gulvet i et museum for å ta en kikk på et bilde.
Hun ble stanset av en vakt,
for her står vi en ordentlig måte når vi ser på kunst.
Bygget var forresten verdt et besøk bare det.
Og i utstillingen fant jeg en video av Gilbert@George som sto på en sokkel og forestilte skulpturer som sang.
Her er en trøstevideo jeg tok, helt til vakten avbrøt meg.
Fint bygg, men turen fikk en underlig og unødvendig sur start.
Og som vi vet, og som museet burde vite: alt ved museet smitter inn i opplevelsen av kunsten. Det vet de. Det har de lært på skolen.
Hvorfor har de ellers lagt sånn vekt på arkitekturen?
Men vil de altså tukte meg? Vil de få meg til å føle meg liten sånn at jeg høflig og ydykt skal underordne meg en korrekt måte å supe i meg det de har i butikken? Jeg får meg ikke til å tro det.
Men hvem vet nå egentlig?
Kanskje jeg skulle lage en konspirasjons-klasse-teori der det inngår at den som ikke umiddelbart er i stand til å skjønne kodene på et så enkelt nivå som å få kjøpt seg billett slik at hun kan gå inn i høyborgen hun må heretter bli ved sin norsktopp-lest.
Det var faktisk ikke mulig å forstå hvor billettluka var. Det fantes en disk med symbolet av en kleshenger og også en "i" skrevet over.
Jeg skjønte det slik at her kunne jeg henge av meg klær og få informasjon. Slem, slem interiørarkitekt.
Det fantes ingen tegn på at her er billettluken.
Men også slemme, slemme mennesker bak disken.
De hånte meg er jeg beklemt (på deres vegne) for å nevne, fordi jeg ikke forsto at jeg kunne kjøpe billett der, deretter over at de skulle stenge en time senere så de syntes faktisk ikke at jeg skulle bruke så kort tid på den kompliserte utstillingen.
De var to stykker som på det sterkeste frarådde det.
Venninnen min trodde de bak disken var masterstudenter i kunst som ikke syns vi ser coole nok ut.
- Men ser vi ikke ganske coole ut da, vi?
Hvordan ser vi ut sett fra hans synspunkt? Det fant vi ikke ut av.
Don`t he see I`m fucking Tracy Emin?
Like før hadde jeg nærmest blitt nektet å gå på do fordi de ikke skjønte at jeg var på museet for å, ja altså gå på museum.
Og dermed hadde toalettretter.
Det blikket jeg sendte dem var ikke straff nok.
Alt dette minnet meg om da ungen min satte seg godt til rette på gulvet i et museum for å ta en kikk på et bilde.
Hun ble stanset av en vakt,
for her står vi en ordentlig måte når vi ser på kunst.
Bygget var forresten verdt et besøk bare det.
Og i utstillingen fant jeg en video av Gilbert@George som sto på en sokkel og forestilte skulpturer som sang.
Her er en trøstevideo jeg tok, helt til vakten avbrøt meg.
innlegg av fr.martinsen på
10:23
5 Kommentarer:
Å, å! Picasso-museet, det må dere se!
Men det er en del slemme museumsfolk. Jeg har også opplevd at de ikke ville at jeg skulle kjøpe billett, fordi det var så kort tid igjen til de skulle stenge.
Det fines med gratis inngang, som f.eks på Astrup Fearnley nå er jo at det litt høytidelige med å gå på museum kan erstattes av noe mer hverdagslig stikk-innom.
Picasso-museet?
Ååååååååå, jeg får tårer i øynene bare med tanke på da jeg var på det muséet. Da hadde de en utstilling med Tapies som har eget museum i Barcelona så vidt jeg vet pluss et par til som jeg ikke husker navnet på men som gjorde voldsomt inntrykk akkurat da. Det var den perfekte museumsdagen i Barcelona. Og alle museumsvaktene var snille akkurat den dagen.
...og det er et fantastisk bygg...og gåturen dit er også utrolig flott. Har mange bilder av graffitien på veggene på vei ned dit.
Vi kom oss på Picassomuseet, Strekker.
Den siste kvelden var vi tilbake på denne plassen foran det moderne museet og da var det fullt av folk som satt rundt der og mange skatere og så gikk vi inn i nabobygget på kulturhuset til to veldig veldig gode performances.
Vi fikk med oss endel kulturgreier på den uka heldigvis..
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden