Sally Mann

Et sted på ute på landet i Virginia går Sally Mann rundt på den energiske måten sin, på den måten som bare amerikanske kvinner kan gå karslig på.

Har dere lagt merke til det?

I det landet som har mest luft-loff til mat har de også den sunneste maten. I det landet der så mange kvinner tripper i håpløse sko er det også så mange kvinner som går energisk og på den måten som vi lett kan tenke på som karslig.

Sånn går Sally Mann

Sally Mann har et hus på et jorde langt ute på landet i Virginia.
Hun kunne ikke komme til Stenersenmuseet på utstillingsåpningen i dag fordi hun sliter med kroppen etter en hesteulykke. Hesten fikk blodpropp og kastet henne av og falt sammen over henne.
Sally døde nesten, hesten døde. Og nå restiturerer Sally Mann seg.



Hun går rundt med det svære gamle kameraet.

Er det hundre år?







Jeg har sett det på filmen til Steven Cantor.

Jeg skrev om den i vinter.

Han var på landstedet hennes og tok film da hun tok de bildene av barna som senere ble kjent.

Over her er et bilde av Sally Mann og Steven Cantor.



Sally Mann går kanskje på gården sin i kveld, der barna som hun tok bildene av vokste opp. De er flyttet derfra nå, de er voksne.



Og der mannen går rundt og er muskelsyk og i ferd med å svinne bort. Han stiller seg til disposisjon for fotografering.
Hun blir mer og mer var for den makten hun har som fotograf.

Hun går rundt på eiendommen der en rømt fange skjøt seg etter at politiet hadde ham. Sally gikk ut etterpå og tok fingerne ned i blodet som var i ferd med å synke ned i jorden.


Det var fangen og det var faren som døde som fikk henne på sporet av døden som tema og som gjorde at hun endte på the body farm.

Akkurat de bildene er dessverre ikke på utstillingen.


Etter at barna ble for selvbevisste til at hun likte å bruke dem ble det mer og mer natur i fotografiene.

Barna ble mindre i motivet, trærne større, til slutt var barna borte og det var bare natur igjen. På Stenersenmuseet er det mange trær.

Og så er det mange dødsaktige masker av barna.

De er tatt med det svære gamle kameraet,
på lang lang tid,
på gamle plater.

Men altså, de eksplisitte dødsbildene er ikke med.

Det er synd.




Jeg gikk rundt på åpningen i sted og hørte på folk som summet om de nakne barna. Jeg er fortsatt usikker på om det bare var det konservative høyre i USA som reagerte, antakelig ikke. Men sånn fremstilte Stockholmsutstillingen det i vår. Antakelig ikke fordi venner av meg her i Norge også reagerte sånn da og nå.


For meg var bildene en romantisering av familien, barndom, landliv, å løpe naken rundt hele sommeren, en romantisering jeg satte pris på, særlig da de bildene kom.

Da hadde jeg et lite barn selv, og jeg syntes de kulturelle forventningene til meg gikk mer i retning av kjølig orden på tiden min og kreftene mine og utadrettet samfunnsliv, enn blomster i vase og nakne unger.


Nå må jeg stoppe. Dette blir altfor langt på svart bakgrunn, og jeg som egentlig hadde tenkt å si noe om en kjent kunstnerkvinne jeg så på åpningen. Hun var så stiv i hoftene og hadde så trange sko.

Og så hadde jeg tenkt å skrive om de som sier at kunstnere som Sally Mann bare vil tjene penger. De som tror at andre mennesker er beregnende hele tiden.

Men det går ikke nå, kanskje i morgen, vi får se. Nå skal jeg ta min siste øl og så legge meg.
I morra 08-sharp tenker jeg å være fit for something.


Jeg var et døgn i Stockholm i vår og Sally Mann var en av grunnene til at jeg dro dit. Det var akkurat den samme utstillingen som den som er her i Oslo nå forresten.

Jeg har skrevet mange Sally-Mann-poster, dere finner dem evt selv.