Antony synger nok nå
I min skrivende stund, mener jeg. I Håkons hall på Lillehammer.
Morgenbladet hadde en lang og interessant artikkel om ham i dag, blant annet om hvordan det er å falle utenfor kjønnsstereotypiene på Jamaica og i Tyrkia. Her er den.
Antony er androgyn, og viser det frem ved sminke og hår, tekster, bevegelser, måten å synge på, men mindre nå enn før.
Han skriver mindre om seg selv også sier han intervjuet.
- Mange har sagt til meg at jeg stenger mennesker ute ved å bruke sminke som et forsvar, et nivå av tilgjorthet som hindrer dem i å se meg.
Men hvis jeg bruker sminke, er det nettopp for å vise mer tydelig sannheten om min ånd.
Ved å bruke sminke og kle meg ut, åpenbarer jeg mer enn jeg tilslører.
– Når man opptrer, finnes det en struktur. Det er aldri som et fotografi av en naturlig verden. For meg er Bruce Springsteen
og David Bowie både autentiske og kunstferdige:
At Bruce Springsteen bruker et par møkkete bukser for å se ut som en jordnær og vanlig mann, er like bevisst som når David Bowie maler ansiktet i sju forskjellige farger for å si noe om sjelen sin. Begge gester er like oppriktige.
Noen av de fremste kunstnerne jeg kjenner maler kroppene sine blå for å si noe om hvordan de føler seg. Å si at det ikke er autentisk,
er humbug. De mest eventyrlystne, grenseutforskende kunstnere kan være utrolig oppriktige.
En lang sak jeg skrev om Antony
Og om da han var i Oslo nå sist
Ellers er jeg ubeskjeden nok til å minne om funksjonen blogger har oppe i venstre hjørne, skriv inn f.eks Antony, og få opp alle saker der jeg har skrevet om ham.
Morgenbladet hadde en lang og interessant artikkel om ham i dag, blant annet om hvordan det er å falle utenfor kjønnsstereotypiene på Jamaica og i Tyrkia. Her er den.
Antony er androgyn, og viser det frem ved sminke og hår, tekster, bevegelser, måten å synge på, men mindre nå enn før.
Han skriver mindre om seg selv også sier han intervjuet.
- Mange har sagt til meg at jeg stenger mennesker ute ved å bruke sminke som et forsvar, et nivå av tilgjorthet som hindrer dem i å se meg. Men hvis jeg bruker sminke, er det nettopp for å vise mer tydelig sannheten om min ånd.
Ved å bruke sminke og kle meg ut, åpenbarer jeg mer enn jeg tilslører.
– Når man opptrer, finnes det en struktur. Det er aldri som et fotografi av en naturlig verden. For meg er Bruce Springsteen
og David Bowie både autentiske og kunstferdige:
At Bruce Springsteen bruker et par møkkete bukser for å se ut som en jordnær og vanlig mann, er like bevisst som når David Bowie maler ansiktet i sju forskjellige farger for å si noe om sjelen sin. Begge gester er like oppriktige.
Noen av de fremste kunstnerne jeg kjenner maler kroppene sine blå for å si noe om hvordan de føler seg. Å si at det ikke er autentisk,
er humbug. De mest eventyrlystne, grenseutforskende kunstnere kan være utrolig oppriktige.
Jeg har skrevet litt forskjellig om Antony
Her er en bitteliten sak med turnelisten hans og to fine sangerEn lang sak jeg skrev om Antony
Og om da han var i Oslo nå sist
Ellers er jeg ubeskjeden nok til å minne om funksjonen blogger har oppe i venstre hjørne, skriv inn f.eks Antony, og få opp alle saker der jeg har skrevet om ham.
innlegg av fr.martinsen på
21:13
8 Kommentarer:
Springsteen er like maskert som Bowie, men for en annen rolle? Selvsagt. DDE er Norges mest planlagte og konstruerte band. Deres jordnære "folk flest"-antrekk er like mye en nøye beregnet del av et konsept som det kostymene til Wig Vam (herregud, har vi ikke noe bra norsk glamrockband jeg kan bruke som eksempel?) er. Hadde en av gutta der, i DDE altså, plutselig funnet ut at han ville bruke sminke og platåstøvler, så hadde han vært ute av bandet før du kunne si rai rai. Og alle spiller vi roller, hele tiden, alt er kostymer? Eller er det noe ekte et sted? Noe opprinnelig? Noe bak? Og er det i tilfelle relevant? Er spørsmålet om løken faktisk er noe annet enn bare lag av overflate, faktisk et dustete spørsmål? Masken kan formidle noe ekte, elle ri alle fall noe autentisk og "viktig". Men den trenger ikke å gjøre det?
Trond Berg Eriksen skrev, en gang:
"Maskens eneste mening er å forhøye illusjonen om en bakenforliggende virkelighet. Masken fremmaner forestillingen om en solid gjenstand på den andre siden. Den simulerer realitet ved å tildekke."
.....
"Men vi går ikke på maskeball for å skjule vår identitet. Vi går dit for å gi inntrykk av at vi har en identitet å skjule. "
.....
"Nei, hverken natur, seksualitet eller kjærlighet tåler at maskene fjernes. For alt vesentlig og virkelig menneskeliv foregår i det imaginære. Virkeligheten, de håndfaste realiteter, er bare fantasiens mest kompliserte illusjon."
Bruce Sterling sa det kortere:
"Without their masks they all looked the same."
Jeg syns det er trist å tenke på at maskene ikke kan falle.
Jeg håper jo at Berg Eriksen tar feil, da. Egentlig? At løken har noe annet enn overflate. Men forestillingen, som så ofte fortoner seg både så logisk og så riktig, om at vi alle bærer masker og spiller roller, til enhver tid, alltid og over alt, at det "ekte" er like mye en maske som alt annet, leder så utrolig lett over i forestillingen om at masken er det som er, og at det ikke finnes noe under. Eller i alle fall at det som finnes under i bunn og grunn er totalt irrelevant? Noe som også er en litt forhåpningsfull forestilling; det finnes ingen "naturtilstand" som kan brukes til å rettfertdiggjøre hvorfor ting må være som de er, ikke noe som "egentlig" er? Tilværelsen er fleksibel. Men samtidig; hvor er da det faste punktet vi da kan bruke når vi vil løfte verden? For det vil vi jo? Det bør vi jo ville? Av og til? Både røtter og føtter må til?
Hm.
Tenker du naturtilstand i motsetning til kultur? Det tror jeg ikke, eller det er vel noen få sterke ting.
Det fins så mange slags masker, slik jeg ser det. Noen masker trenger man vel for å skjule seg, for å klare seg i verden. Og de maskene er det jeg tenker på, at det er trist hvis man ikke kan slippe noen ganger, innimellom.
Men ofte, så syns jeg folk snakker så negativt om masker. Som om det skulle være noe suspekt ved dem.
Ofte syns jeg masker er morsomme, en lek, jeg viser frem ulike deler av personligheten min: i dag denne masken. Alle har ulike sider.
Vi snakker mer om autensitet og inderlighet nå enn for ti år siden. Noe kan være "forestilt ekte" men jeg vil da holde fast ved at det fins noe som er ganske sant.
Men det er sant det at tilværelsen er fleksibel, det som føles sant og ekte for meg i dag, uten noen maske, kan se anderledes ut om ti år.
Jeg vet ikke om dette var et svar til det du tenkte på? Det var hvertfall det jeg tenkte på om dette akkurat nå.
Tror all kultur også er natur. Og all natur er også kultur. Verden vi lever i en er nettverk, et en sømløst nett av enheter, som er sosiale, kulturelle, tekniske, materielle. Og ofte er det vanskelig å trekke grensene, kanskje uinteressant også, siden alt er grader av, alt er overgangstilstander? Av og til kan en "død" materiell ting spille enmye større og aktiv sosial rolle enn et "levende" menneske. Vi kan ikke a priori si hva som er hva, eller hva som styrer våre handlinger. De absolutte skillene finnes ikke? Skiller finnes, forskjeller er det, noe er, noe er ikke, men grensene er flytende? Derfor er det noe "bak" masken? (LIkte ditt uttrykk, noe er "ganske sant". Men det er også fleksibelt? Ikke vet jeg hva jeg tror?
(faen, dette er jo tåkeprat? og alt pga en pop-sanger som sa noe om sminke i et intervju... så mye mening vi greier å gruble fram i alt?!)
Men det går ikke så ille med oss tross alt som i dette favorittintervjuet med Morten Harket:
Det er forsøket på en logisk tankerekke som handler om ingenting, altså konseptet ingenting. Fordi ingenting fins i denne verden, så kan jeg ikke helt skjønne hvordan denne verden kan fins heller. Fordi... i all enkelhet så kollapser jo alt mot ingenting. Hvis du putter det inn i ligninger og sånn, så går jo alt ad undas.
NRK KVELDSNYTT: Dette har du tenkt lenge på?
HARKET: Ja, jeg stusser over det. Jeg klarer jo ikke å konkludere med noe. Men jeg skjønner jo ikke hvordan fysisk masse kan fins, rett og slett. Jeg kan forstå det fra ett ståsted, bare, og det er hvis alt er halm. Da er det forståelig. Men fysisk masse kan ikke forklare seg selv, vi har ikke noe bevis for det, vi har bare opplevelsen av det. Og det er jo ikke noe bevis. Det er bare en praktisk måte å forholde seg til det på. Og jeg, jeg synes bare det er veldig interessant. Eh... Naturlig nok. For ingenting er et konsept mennesket har kommet med, på en måte. Og ingenting er ånd. Det er et åndsverk, på sett og vis.
Så, når det går litt trått på jobben så hender det vi leser høyt fra denne saken. Da ser verden adskillig lysere ut etterpå.
De Harket-gullkornene der kan være til trøst for oss alle, ja, når vi synes våre ord blir litt i overkant uklare. Det er noen som slår oss alle. Skal tro hva han hadde spist før det intervjuet der? ;-)
Vi får heller konkludere som Wittgenstein, her framført av M.A. Numminen
http://youtube.com/watch?v=57PWqFowq-4
"Wovon man nich Sprechen Kann, darüber muss man schweigen"
Så får det ikke hjelpe at det blir litt stille innimellom. Vi får heller fylle sommerstillheten med god og vakker sol&sommer-pop..
http://www.youtube.com/watch?v=G9BMg3HtZTM
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden