Mer Joan Didion, mer døden
I dag har Dagbladet en dobbeltside om Joan Didion,
den norske utgivelsen av boka The Year of Magical Thinking
som jeg skrev om i helga.
Dessverre er den ikke lagt ut på nett, men avisa lar seg fortsatt kjøpe akkurat nå i alle fall. Kåre Bulie spør henne blant annet,
- Hvordan var skriveprosessen?
Hjalp å skrive boka deg i din egen sorg?
- Jeg skrev boka mellom 4. oktober og 31. desember i 2004.
Jeg vil ikke si at det var vanskelig. På den tida virket det nødvendig å bare la det flyte ut. Og ja, å skrive den hjalp meg med å konfrontere det som hadde skjedd, og derfor å sørge.
- Flere mennesker enn jeg kan telle, ikke så mye kritikere, men mennesker som har kommet bort til meg i bokhandler, på restauranter eller flyplasser og fortalt meg på den mest åpne måte om deres tap - hvordan de kom gjennom det, hvordan det fortsetter å komme tilbake til dem.
Jeg har kommet til å tenke på dem som søstre og brødre.
- Du vendte deg umiddelbart mot bøkene i denne prosessen. Hvorfor?
- Jeg har vendt meg mot bøker hele mitt liv.
- Tror du bøker - og din bok - kan hjelpe mennesker i sorg?
- Ja, jeg tror bøker kan hjelpe folk. Du behøver ordene til å i det hele tatt tenke på hva som har skjedd.
- Representerer denne boka noe nytt i forfatterskapet ditt,
og i så fall på hvilken måte?
- Jeg synes denne boka er betraktelig mer direkte enn alt jeg har skrevet før. Jeg ville snakke på en direkte måte denne gangen.
Jeg hadde mistet de vanlige forsvarsmekanismene.
Her er et intervju med henne fra the Guardian.
Så, det var noen sitater fra artikkelen til Kåre Bulie. Du finner mer om boka hvis du går inn i lenken min øverst på siden også. Jeg avslutter med det som for meg er et comic relief:
Forstyrrelser tar jeg ille opp.
Sånn går den,
- Faller skriving lett for deg, eller er det hard jobbing? Har du bestemte rutiner i arbeidet?
- Nei, skrivingen er ikke lett for meg.
Til du kommer inn i flyten, er det frustrerende arbeid. Og når du kommer inn i den, kan du miste den ved å ta fri en dag. Så jeg arbeider hele tida, eller forsøker i alle fall. Jeg sitter ved pulten min. Jeg bruker en datamaskin. Forstyrrelser tar jeg ille opp.
den norske utgivelsen av boka The Year of Magical Thinking
som jeg skrev om i helga.
Dessverre er den ikke lagt ut på nett, men avisa lar seg fortsatt kjøpe akkurat nå i alle fall. Kåre Bulie spør henne blant annet,
- Hvordan var skriveprosessen?
Hjalp å skrive boka deg i din egen sorg?
- Jeg skrev boka mellom 4. oktober og 31. desember i 2004.
Jeg vil ikke si at det var vanskelig. På den tida virket det nødvendig å bare la det flyte ut. Og ja, å skrive den hjalp meg med å konfrontere det som hadde skjedd, og derfor å sørge.
- Flere mennesker enn jeg kan telle, ikke så mye kritikere, men mennesker som har kommet bort til meg i bokhandler, på restauranter eller flyplasser og fortalt meg på den mest åpne måte om deres tap - hvordan de kom gjennom det, hvordan det fortsetter å komme tilbake til dem. Jeg har kommet til å tenke på dem som søstre og brødre.
- Du vendte deg umiddelbart mot bøkene i denne prosessen. Hvorfor?
- Jeg har vendt meg mot bøker hele mitt liv.
- Tror du bøker - og din bok - kan hjelpe mennesker i sorg?
- Ja, jeg tror bøker kan hjelpe folk. Du behøver ordene til å i det hele tatt tenke på hva som har skjedd.
- Representerer denne boka noe nytt i forfatterskapet ditt,
og i så fall på hvilken måte?
- Jeg synes denne boka er betraktelig mer direkte enn alt jeg har skrevet før. Jeg ville snakke på en direkte måte denne gangen.
Jeg hadde mistet de vanlige forsvarsmekanismene.
Her er et intervju med henne fra the Guardian.
Så, det var noen sitater fra artikkelen til Kåre Bulie. Du finner mer om boka hvis du går inn i lenken min øverst på siden også. Jeg avslutter med det som for meg er et comic relief:
Forstyrrelser tar jeg ille opp.
Sånn går den,
- Faller skriving lett for deg, eller er det hard jobbing? Har du bestemte rutiner i arbeidet?
- Nei, skrivingen er ikke lett for meg.
Til du kommer inn i flyten, er det frustrerende arbeid. Og når du kommer inn i den, kan du miste den ved å ta fri en dag. Så jeg arbeider hele tida, eller forsøker i alle fall. Jeg sitter ved pulten min. Jeg bruker en datamaskin. Forstyrrelser tar jeg ille opp.
innlegg av fr.martinsen på
20:19
5 Kommentarer:
Jeg har tenkt lenge på om jeg skulle kommentere, fordi jeg syns det er vanskelig. Jeg har lest boka hennes og følelsene mine overfor henne, og det hun har skrevet har svingt veldig, fra negative til ganske positive etterhvert. Mange de tingene hun skriver ligner skremmende mye på noe jeg selv har opplevd, så likt at jeg har tenkt, er det mulig? Men det er jo det. Og så man jo komme seg videre. Joan Didion skrev bok og bare åpnet opp i stedet for la alt forbli usagt inni seg.
Jeg opplevde da jeg ble enkemann at jeg hadde så mange flotte mennesker rundt meg. Så mye varme! Det viste seg også at jeg ikke var alene om å ha sorg, andre hadde mistet mannen sin, broren sin eller sin beste venn. Akkurat som Joan Didion opplevde at folk gjorde.
Jeg vet ikke om noen oppskrift for hvordan man kommer seg igjennom en sånn periode i livet, men for meg var åpenhet fint. For meg var det veldig viktig å fortsette å leve, enda viktigere enn før. Og ta godt vare på hverandre.
Hva var det du var negativ til og hva ble du ganske positiv til etterhvert?
Jeg følte vel boka litt overfladisk i begynnelsen med to vellykkede mennesker som for meg virket litt fjerne for hverandre når katastrofen inntreffer. Det store vendepunktet for meg var da datteren kom inn i bildet. Fra da av var jeg oppslukt og leste og gråt. Didions åpenhet som jeg kjente meg igjen i. Og likhetene med det jeg har opplevd som føltes nesten fysisk.
Det blir jo tristere syns jeg, at de er litt fjerne for hverandre.
Og jeg liker Didions åpenhet, også på dette. Vent litt så skal jeg legge ut en ny sak på det der.
(Men det blir ikke mindre trist av at de er vellykkede, der er jeg uenig med deg).
Sorg tar seg mange fysiske uttrykk. De er overraskende og rare, og jeg tror mange av dem er ganske felles for mennesker.
Det snakkes for lite om.
Også de ufysiske følelsene ved sorg. Jeg tror de også er ganske felles.
Det jeg mente å si var at min første følelse da jeg leste boka, de første sidene, var litt overfladiskhet. Men jeg fikk et annet syn på det etterhvert og jeg mener som deg at det er veldig trist med døden enten man er vellykket eller ei og enda tristere hvis man ikke hadde det så godt sammen. Da stiller man seg spørsmålene om hva man kunne gjort annerledes. Og kanskje at man graver seg ned i selvbebreidelser og isolerer seg fra andre mennesker. Min erfaring (som Joan Didions) er åpenhet. Vi mennesker er egentlig gode til å ta vare på hverandre når det først gjelder.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden