tirsdag, mai 08, 2007

Jeg forsker på rot

Det ser ut for meg som om forskere bruker mye tid på å beskrive tilstander. De beskriver dem og kategoriserer dem. Og så er det ofte opp til noen andre å fikse dem, politikere, lærere, sosialarbeidere.

Er det ikke slik da?

Og jeg sier ikke at det er galt. Det er nødvendig at noen undersøker og peker på problemer. Slik at vi blir klar over dem.

Jeg vil kategorisere rotet mitt.

Uproblematisk rot

Det du ser over her er absolutt uproblematisk rot. Sitronskivene i vasken representerer ingen minner som er vanskelig å håndtere f.eks. Det er ikke noe spørsmål om hva som skal skje med sitronskivene, det er klart og akseptert at de skal i søppelbøtta.

(De er igrunnen pene der de ligger. Betyr det at de er kunst? Hvis jeg definerer oppvask-kummen min som et utstillingslokale?)

Verre med dette rotet da. Det ligger tilogmed slik til at vi snubler gjennom det på vei til stua.

For dette er problematisk rot

Den store ungen min gjør opp status over livet og rydder og rydder. Hun er på vei ut av huset igjen. Den første rullen der er det bleiestoffet jeg kjøpte da hun var nyfødt, og som jeg hadde tenkt å sy naturvennlige bleier av.

Den andre rullen er en rull med plast som hun har hatt mye moro med etter at vi lekte i barnerommet på Louisiana en gang i forrige ti-år.

Hvor skal det nå? Plastrullen skal hun antakelig ta opp til Grünerløkka skole, kanskje håndarbeidslæreren der vil ha den.

Men bleierullen?

I går etter at jeg hadde lagt meg måtte jeg mumle,

- Du jeg vet ikke om jeg syns du skulle gi bort den bleierullen...?
- Nei, jeg har tenkt på det samme.

Siden vi er to sentimentale sataner kan det hende at den må ligge der i gangen i tilfelle hun får en unge en gang.

Så kan vi jo, om ikke sy bleier, så kanskje sy babylaken?
Eller sånne kluter? Driver ikke babyer med kluter?

Denne posen. Den representerer:

Det uoverstigelig rotet

Jeg skrev om den posen i påsken. Jeg tok den frem fra gangen, det er gamle papirer der,
den gjør meg kvalm.

Jeg fikk ryddet en viss prosent av posen (15?) i påsken.

Problemet er at jeg har en forestilling om at hvis jeg setter den midlertidig tilbake der den sto så blir den ikke ryddet. Det er et nederlag. Derfor blir den stående i stua. Det er også et nederlag.

Mulige løsninger

Jeg foreslo for meg selv: Ta opp et ark hver dag og håndter det,
det burde være mulig. Det virker ikke. Jeg vet ikke hvorfor.

Hva har politikerne tenkt å gjøre med det? Skal det frie individ seile sin egen sjø? Opposisjon: skal dere sy puter under armene på meg?


I mellomtiden er folket, opposisjon og makthavere unnfallende
og bryr seg bare om billig bensin og nytelse
og disse rosene, på bordet mitt, fotografert i dag.

Jeg lurer på om jeg redefinerer prosjektet mitt.
Eller nei, jeg kan ha et parallellprosjekt.

Jeg er en rot-kunstner

Jeg uttrykker meg simpelthen gjennom - rot. Ettersom kunst kan defineres ved hjelp av hvor det er stilt ut erklærer jeg hjemmet mitt som galleri og bloggen som en kontinuerlig performance.

18 Kommentarer:

Blogger Marte sa ...

Jeg synes godt sitronene kan være kunst jeg. Det ser fint ut, i hvertfall.

08 mai, 2007 19:38  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jepp.

Og nå er de fine her.

08 mai, 2007 20:08  
Blogger Marte sa ...

Hadde nok vært litt upraktisk å la vasken være kunstinstallasjon, ja...

08 mai, 2007 20:46  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja. I lengden.

08 mai, 2007 21:16  
Blogger Skorpionkvinnen sa ...

Dette høres ut som et skikkelig tøft prosjekt! Jeg skal følge med. Og bruke lignende argument når min noe pertentlige datter klager på rot hjemme hos oss...

09 mai, 2007 10:43  
Blogger Unknown sa ...

Forskning med rot i rotet, liksom? Nei, blir jeg morsommere ... Jeg er nok litt mer neatfreak, men evner (som du) å se det vakre i rotet. Men for meg er det selvsagt et spørsmål om å overleve. Samboeren min roter og man kan jo ikke gå rundt å rydde etter ham hele dagen.

09 mai, 2007 17:40  
Blogger Tonita sa ...

Bleistoffrullen må helt klart tas vare på. Den kan komme til nytte i utrolig mange sammenhenger. Forstår nesten ikke at den fortsatt eksisterer som rull. Men, bare vent.
Posen med papirer derimot, må håndteres på en annen måte, - kvalme eller ikke.
Får jeg foreslå: ett papir tas ut av gangen, vurderes, behandles - og ferdig med det.
Antall papirer i den plastposen totalt må jo være et reelt tall, ikke sant - et er ikke uendelig? - Så det er jo ikke et mareritt, eller?

09 mai, 2007 20:28  
Blogger Katrine K sa ...

Jeg foreslår at du kaster den posen, med alt som er inni! Da vil du føle deg fri.
Og jeg har sansen for rot-kunst-prosjektet ditt.

10 mai, 2007 10:57  
Blogger fr.martinsen sa ...

det var en sjokkerende idé, katrine k!

jeg klarer nesten ikke tenke på det. er du gal? jeg vet jo ikke hva som er i posen. herregud. er det mulig.

og tonemor, det var en overraskende trøstende tanke: at antall papirer i posen er et reelt tall. jeg har ikke tenkt på det sånn før.

jeg tror hele kommentarfeltet her er en del av kunstverket.

dette må da ha et navn, deltakende kunst?

10 mai, 2007 11:24  
Blogger Katrine K sa ...

(Det at du ikke vet hva som er i posen, taler bare enda mer for at du skal kvitte deg med den.)
En annen, mindre drastisk løsning på problemet, er å kjøpe en dekorativ pappeske som du legger papirene usortert oppi. Så skriver du med svart penn "Diverse papirer" utenpå esken. Vips så er det kategorisert og ryddet!

10 mai, 2007 16:31  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ha ha. Ja.

Jeg er jo motstander av overflaterydding, pene overflater som skjuler problematiske papirer.

Så kjører trikken på meg, så må den store ungen ... kaste posen uåpnet?

Jeg tok faktisk opp noe fra posen i sted. Noen fotografier som jeg brant, en kvittering på en bårebukett fra en 20 år gammel begravelse, den brant jeg.

Så stanset det opp ved noen brev og kort som jeg ikke har hjerte til å kvitte meg med.

Og de skal nok få en pen eske. En brevboks.

10 mai, 2007 16:43  
Anonymous Anonym sa ...

Arkivbokser med teksten "Diverse" er djevelens verk! Flertallet av mine arkivbokser heter "Diverse". Jeg lever et diverse-liv?!

11 mai, 2007 09:46  
Blogger fr.martinsen sa ...

Diversebokser er for feiginger.
Eller er det heller sånn at diversebokser er for livsdugelige folk?

11 mai, 2007 10:29  
Anonymous Anonym sa ...

Når det gjelder papirrot er alltid alt mer enn 10 år gammelt; 99% kan kastes. Da er skippertaket løsningen. Ett og ett ark går ikke.

Jaran

11 mai, 2007 10:55  
Anonymous Anonym sa ...

Eller blir det sånn fordi livet til noen av oss er så fragmentert at ingen av enkeltfragmeentene er store nok til å fylle en hel boks? Eller at alle fragmentene henger så tett sammen at de egentlig ikke lar seg skille, og derfor må ligge i en boks som heter Diverse, men som kunne hett Livet? Er det med andre ord et symptom på et alt for splittet og atomisert liv, eller et alt for enhetlig liv? Eller handler det bare om at man ikke ser trærne for bare skog?

11 mai, 2007 11:00  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det høres bådre bedre ut, og riktigere ut, at boksen heter Livet, enn Diverse.

Noen av fragmentene lar seg skille ut viser det seg, brevene jeg har fått, historisk radiorakelmateriale, men så er det alle de bitene. Den husleieregninga som jeg tok opp nå, den er 15 år gammel og som minner meg på at jeg faktisk hadde større utgifter da enn nå, og litt mer enn halvparten i lønn, og en unge å forsørge, men den passer ikke inn i noen av boksene. Jeg er redd for å glemme det hvis jeg kaster den.

(Det viser seg, ved en gammel billett, at jeg var på en Bjørk-konsert i 1993, på Rockefellelletter. Det husket ikke jeg. Billetten kostet 250. Jeg syns det er så mange priser som ikke har steget noe særlig.)

Av det som foreløpig er utenfor posen og som ikke er kastet er den største bunken ting jeg har skrevet opp gjennom årene. Jeg skulle hatt en blogg da, før i tida, det hadde akkurat vært noe for meg. Men de papirene skal absolutt få seg en egen boks, å lese gjennom dem tror jeg krever en ferieuke og en kasse vin.

Fortsatt er mestparten av posen uåpnet. Jeg har på følelsen at hele livet fortsatt er i den posen. Og derfor passer det bedre med Livet enn Diverse. Og livet, det ser ut til å være små biter og noen av dem henger sammen og vi har ikke oversikt over sammenhengene heller, og derfor stritter vi sikkert i mot å gå til psykologen og snakke med han.

Når jeg sitter og tenker på spørsmålet ditt nå så er det egentlig ingen av de to alternativene som skremmer meg, at livet er atomisert eller enhetlig. Jeg liker å ha mange flyende biter i livet mitt, mange inntrykk, hit og dit, men jeg har også levd et liv innenfor en liten sirkel, med få men viktige bestanddeler (et menneske). Jeg tror godt jeg kunne gjøre det siste igjen.

Det høres ut som en fin bloggpost-tittel: Heter boksen Livet eller Diverse? Ha ha, kanskje jeg bare skulle se på livet som diverse. Hvordan hadde det blitt?

11 mai, 2007 13:30  
Blogger fr.martinsen sa ...

Og forresten, til Jaran. Skippertak kan jeg nok trenge på den posen, men tross alt, som tonemor skriver, den består av et reelt tall. Dermed bør ett-og-ett ark føre frem også.

11 mai, 2007 14:32  
Blogger Katrine K sa ...

Haha, Livet er jo en fantastisk god tittel på Diverse-boksen.
Der fikk jeg også noe å tenke på.
Det er kanskje derfor jeg er så stresset, fordi jeg ikke klarer å plassere Livet i en enkelt kategori, men hvis Livet er diverse, da stemmer det jo litt bedre.

11 mai, 2007 21:37  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden