Jeg forsker på rot

Det ser ut for meg som om forskere bruker mye tid på å beskrive tilstander. De beskriver dem og kategoriserer dem. Og så er det ofte opp til noen andre å fikse dem, politikere, lærere, sosialarbeidere.

Er det ikke slik da?

Og jeg sier ikke at det er galt. Det er nødvendig at noen undersøker og peker på problemer. Slik at vi blir klar over dem.

Jeg vil kategorisere rotet mitt.

Uproblematisk rot

Det du ser over her er absolutt uproblematisk rot. Sitronskivene i vasken representerer ingen minner som er vanskelig å håndtere f.eks. Det er ikke noe spørsmål om hva som skal skje med sitronskivene, det er klart og akseptert at de skal i søppelbøtta.

(De er igrunnen pene der de ligger. Betyr det at de er kunst? Hvis jeg definerer oppvask-kummen min som et utstillingslokale?)

Verre med dette rotet da. Det ligger tilogmed slik til at vi snubler gjennom det på vei til stua.

For dette er problematisk rot

Den store ungen min gjør opp status over livet og rydder og rydder. Hun er på vei ut av huset igjen. Den første rullen der er det bleiestoffet jeg kjøpte da hun var nyfødt, og som jeg hadde tenkt å sy naturvennlige bleier av.

Den andre rullen er en rull med plast som hun har hatt mye moro med etter at vi lekte i barnerommet på Louisiana en gang i forrige ti-år.

Hvor skal det nå? Plastrullen skal hun antakelig ta opp til Grünerløkka skole, kanskje håndarbeidslæreren der vil ha den.

Men bleierullen?

I går etter at jeg hadde lagt meg måtte jeg mumle,

- Du jeg vet ikke om jeg syns du skulle gi bort den bleierullen...?
- Nei, jeg har tenkt på det samme.

Siden vi er to sentimentale sataner kan det hende at den må ligge der i gangen i tilfelle hun får en unge en gang.

Så kan vi jo, om ikke sy bleier, så kanskje sy babylaken?
Eller sånne kluter? Driver ikke babyer med kluter?

Denne posen. Den representerer:

Det uoverstigelig rotet

Jeg skrev om den posen i påsken. Jeg tok den frem fra gangen, det er gamle papirer der,
den gjør meg kvalm.

Jeg fikk ryddet en viss prosent av posen (15?) i påsken.

Problemet er at jeg har en forestilling om at hvis jeg setter den midlertidig tilbake der den sto så blir den ikke ryddet. Det er et nederlag. Derfor blir den stående i stua. Det er også et nederlag.

Mulige løsninger

Jeg foreslo for meg selv: Ta opp et ark hver dag og håndter det,
det burde være mulig. Det virker ikke. Jeg vet ikke hvorfor.

Hva har politikerne tenkt å gjøre med det? Skal det frie individ seile sin egen sjø? Opposisjon: skal dere sy puter under armene på meg?


I mellomtiden er folket, opposisjon og makthavere unnfallende
og bryr seg bare om billig bensin og nytelse
og disse rosene, på bordet mitt, fotografert i dag.

Jeg lurer på om jeg redefinerer prosjektet mitt.
Eller nei, jeg kan ha et parallellprosjekt.

Jeg er en rot-kunstner

Jeg uttrykker meg simpelthen gjennom - rot. Ettersom kunst kan defineres ved hjelp av hvor det er stilt ut erklærer jeg hjemmet mitt som galleri og bloggen som en kontinuerlig performance.