Det jeg lurer mest på
Jeg tenker på hvordan det er å være i hodene til andre folk.
Hvordan er det andre folk tenker?
Har de den inderlige følelsen av tilstedeværelse også?
Ser de alt så tydelig, lukter de geraniumen like godt?
Holder de på å gråte bare fordi de går ned i boden for å tenke over om de skal gi bort den køyesenga? Hører andre folk mulige fremtidige replikkrekker i hodet når de også går til jobben?
Eller er det mer sånn at de argumenterer med seg selv,
sånn som vi lærte å skrive stil, en innledning, for og i mot,
for og i mot, og en konklusjon.
Driver de andre med fornuften når de går til jobben kanskje?
Hvordan er det andre folk tenker?
Har de den inderlige følelsen av tilstedeværelse også?
Ser de alt så tydelig, lukter de geraniumen like godt?
Holder de på å gråte bare fordi de går ned i boden for å tenke over om de skal gi bort den køyesenga? Hører andre folk mulige fremtidige replikkrekker i hodet når de også går til jobben?
Eller er det mer sånn at de argumenterer med seg selv,
sånn som vi lærte å skrive stil, en innledning, for og i mot,
for og i mot, og en konklusjon.
Driver de andre med fornuften når de går til jobben kanskje?
25 Kommentarer:
Nei.
Nei?
Hvordan er det i de hodene f.eks?
Dette har jeg også lurt på. Men jeg tviler på om vi noen gang får noe svar..
Nei, ikke et gjengs svar.
Men likevel? Jeg syns vi forteller hverandre lite om det.
Eg syns det varierer veldig.
Noen ganger hva og noen ganger hva?
tenker noe på samme måte? Opplever noen verden likkt? Ser vi de samme fargene, lukter de samme luktene? Eller er alle farger og lukter, og tanker, individuelle og særegne for hver og en av oss? Jeg tror og håper vel nei, men...
... jeg er sånn med reolikkvekslinger i hodet i forkant. Nesten litt sånn goddag mann, økseskaft, av og til. Blir litt forvirra nå folk sier noe annet enn det de sa i tankene mine. Dårlig tegn?
Hvorfor ønsker du deg nei, at alle ser forskjellige ting? Jeg syns tvertimot tror jeg, at det er ensomt å lure på om det bare er meg som...
Det var forresten en kollega som sa at hun oppdaget at hun så mange ting ved filmen som kjæresten ikke la merke til, som klær og interiører. Slik at hun fikk en bredere opplevelse av filmen enn han.
På den annen side, kanskje han opplever et annet område, som ikke hun legger merke til.
Jeg mente omvendt, at jeg håper at all opplevelser ikke er individuelle for hver og en av oss. Synes det fint å ikke være en del av noe felles, fint å tro at vi kommer fra samme planet og har et felles grunnleg for opplevelse av verden.
Jeg har mer en sånn fortellerstemme inni hodet mitt, som kommenterer det jeg gjør. Stemmen snakker om meg i tredjeperson: "Der går hun over gata... og forbi butikkvinduet med de fine skoene hun ikke skal kjøpe. Og se, de pakistanske mangoene har kommet. Kanskje hun skal kjøpe noen i ettermiddag? Hun må kanskje ta trikken hvis hun skal rekke jobben."
Jeg har også tenkt på det med film. Den blir kanskje en helt annerledes opplevelse, ettersom hva man legger merke til (scenografi/kulisser/kostymer/sminke/lyd/lys...)?
tb, ja nettopp, jeg syns også det, som du skjønner, at det er fint å være dele av noe felles, men jeg tviler ofte. Noe er felles, men mye er individuelt, og så spørs det da hvor mye av hvert.
Dette er umulig å svare på, det forstår jeg.
Men vi legger jo f.eks ikke bare på oppfatninger av scenografi og interiør og slikt som tillegg når vi ser film, vi kjører også på med egne erfaringer og assosiasjoner, og det er muligens ulikt hvor mye av det vi gjør.
Strekker,
Jeg syns det er interessant å høre at du kommenterer deg i 3. person når du beveger deg. Det gjør jeg ikke, jeg er usikker på hva jeg gjør. Jeg kjører en god del dialog, men det er dagdrømmer (som det het før) som handler om helt andre ting, situasjoner jeg ønsker meg, forestiller meg kan komme, situasjoner jeg trenger å forberede meg mentalt på fordi de vil være ubehagelige f.eks - de kan gå om igjen og om igjen.
Men ellers, hvis jeg går sånn som du i gata, og gjør noe som likner på den måten du tenker på, så er det mer at jeg SER meg selv utenfra, som om jeg så meg selv på film.
Og så er det alle disse minneflashene som kommer, som synsinntrykk nærmest, eller film.
Men hvordan tenker jeg ellers mon tro? Det vet jeg ikke.
Det skulle vært mulig å få til det de gjorde i "Being John Malkovich". Krype gjennom et hull i veggen og inn i hodet til en annen person.
Det ville vært veldig interessant, tidsbesparende og skremmende.
Nifs tanke, å bli en annen. Men å kunne oppleve hvordan en annen opplever ting, samtidig som en selv fortsatt er seg selv, det er en science fiction-ide jeg skulle likt å prøve, å dele bevissthet?
(hmmm, sex der begge parter opplevde den andres opplevelse f.eks., ville det vært noe?)
Det tror jeg bare ville blitt forstyrrende, for sex-en. Sex er bra nok i seg selv tenker jeg.
Det er selve den nysgjerrigheten på andres tankegang.
Selv om, jo. Jeg har lurt på hvordan sex er for den andre.
Når jeg tenker meg om, så har du nok rett. Sex er rett og slett en litt ego-ting, også? Best når en kan konsentrere seg helt og fullt om egen nytelse, på en måte? (På skift, selvsagt! ;-)) Så det ville vel bare forstyrret?
Men det er denne evinnelige nysgjerrigheten, ja; hvordan ville det vært å være en helt annen? Og hva ville det betydd for menneskelig samkvvem og sosial samhandling hvis vi alle delte bevisstheten, helt eller delvis?
Å dele bevissthet helt eller delvis, det høres også skummelt ut. Eller jeg vet ikke helt.
Det jeg ikke kommer bort fra er det ønsket om å kjenne andres tankegang bedre. Enda så mye vi forteller hverandre, kanskje vi ikke forteller de riktige tingene.
Når det gjelder forholdet mellom mennesker, så hadde vi kanskje unngått noe dumme misforståelser. Men også mistet noen illusjoner vi trenger?
Når det gjelder det helt allmennmenneskelige så tenker jeg ofte at vi vet ikke den minste ting om hverandre, hvordan tankebanene går hos den andre, hvordan de skjuler svakhetene sine.
I dag sa en kollega at kanskje alt bare er grunnleggende følelser, og så putter vi ord på etterpå: f.eks frykt: og så måter å mestre den på (sånn at man går å dialoger for seg selv på vei til jobb i tilfelle en slik grusom situasjon skulle dukke opp).
Jeg håper egentlig, for andres del, at de ikke er så tilstede i alt de gjør hele tiden, som det jeg er av og til.
Noen dager er det ekstremt, hvor jeg er så til de grader *i gangen* når jeg er i gangen, f.eks. Det er slike ting det ofte er litt vanskelig å forklare for andre.
Så anderledes. Jeg liker best de øyeblikkene der jeg er helt til stede *i gangen* når jeg er i gangen.
Ja det er vanskelig å forklare.
(prøv?)
Jeg tror folk er veldig forskjellige. Jeg tror vi er så forskjellige at vi hadde blitt skremt om vi hadde kunnet være inni hodet til hverandre et øyeblikk.
Det er ihvertfall mitt inntrykk etter at jeg mange ganger har trodd at jeg har delt en opplevelse med andre, for så å innse at vi ser helt forskjellige ting i denne opplevelsen.
Men vi prøver vel alle å bygge bro, så godt vi kan. Det er vel f.eks. det litteratur går ut på, er det ikke?
Eller vi later som ingenting, og holder oss til det som er felles. Ytre ting. Selvfølgeligheter.
Ja, kanskje hadde vi blitt skremt.
Jeg tror jeg klarer å uttrykke meg mer presist når jeg skriver enn når jeg snakker, men jeg har selvsagt ingen kontroll over hvordan andre oppfatter meg.
(Det var f.eks en kamerat som syns at bare selve det at jeg skrev om at jeg gikk alene på konsert virket så stakkarslig. Vi snakket om det en stund: tror du ikke de fleste syns det tyder på styrke, osv? Nei, han så bare for seg en jente det var synd på...)
Selvfølgeligheter ja, hva skulle vi gjort uten dem. Vi trenger de ufarlige tingene alle er enige om. Litt mal a propos kanskje men likevel:
Jeg husker en slekting sa en gang, vi satt i sofaen og snakket om vær og vind, gemyttlig, kaffe og lefser, smørbrød: Tror du det er ett land i øst-europa nå som ikke skal ha matpakker fra oss for tiden? Den replikken gjorde noe for hvordan jeg så på slektningen for alltid etterpå. Noe jeg ikke hadde tenkt hvis vi hadde fortsatt å snakke om vinden.
Og en morgenhilsen før jeg går på jobb igjen, jeg la det nylig ut, men jeg gjør det en gang til jeg, jeg oppdaget den sang pånytt:
Hjernen er alene.
"Intet menneske er en øy"? Eller? Hvor mye er vi en øy, særegne og individuelle, og hvor mye er felles? Umulig å si, så lenge vi ikkekan gjøre det vi fabulerer over her, å gå inn og oppleve den andre fra innsiden? Er vel alltid et problem/en utfordring (pokker heller, av og til er det et problem, ikke bare en utfordring, forbanna newspeak!) for de av oss som har gjort det til een profesjon/jobb å prøve å forstå andres handlinger og grunnene for det; antroploger, sosiologer, psykolger, historikere og slike raringer...
Jeg er i alle fall rimelig sikkert, etter hvert blitt det, på at Sigrid Undset tok feil da hun sa at ”menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager”. Tror at mennesker f.eks. i bronsjealderens skandinaviske gullalder tenkte og opplevde verden og seg selv helt annerledes enn det vi gjør, og at det å forstå mennesker og dermed samfunn på tvers av et verdensrom av år, er omtrent like vanskelig som å forstå eventuelle utenomjordiske livformer?
Men i hvor stor grad er vi som lever i samme tid og samme samfunn også aliens for hverandre? Jeg håper, som sagt, på at vi har en stor, grunnleggende plattform felles. I alle fall.
... og som vanlig prater jeg meg bort, bort over de høie fjelde... ;-)
Ja. Ting er et problem, ikke bare utfordring. Jeg har makt ikke bare inflytelse. Jeg er fucking-meg privat også innimellom, ikke bare personlig. Det er sant det.
Jeg tror at jeg og onkel ser livet temmelig ulikt, eller i og for seg jeg og kollegaen min, som jeg føler jeg er ganske lik. Det viser seg det.
Det er vel ikke så godt å si hva som skiller oss mest, historisk tid, geografisk/kulturell avstand, kjønn, klasse and so on?
Det gjør kanskje vondest når det er noen du tror du er nær, og så viser det seg at man (..) ikke er det.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden