Rickie Lee Jones i kveld

Det var ikke mange på konserten i kveld, bare feltet foran var fullt i Konserthuset, og det var en sjelden stor andel kvinner.

Lenge var alt vel, hun så alminnelig ut, hun så deilig hverdagslig ut, musikken var hovedpoenget.

Hun synger jo så bra, men hun slo ikke akkurat sjarmdøra opp, hun sang Chuck E. is in Love, men ikke Easy Money og slett ikke min favoritt Dannys All Star Joint.

Og hun sa ingenting

Ikke en gang et slapt "Hello Oslo", ikke presentasjon av musikerne sine. Det er lenge siden jeg har sett en person som har vært så lite alminnelig kommuniserende som Rickie Lee Jones var.

Lenge var alt vel likevel, helt til hun forlot gitaren foran på scenen og gikk lang bak på scenen til pianoet, og ble der.

Egosentriske tanker på konsert

Man får jo tid til å tenke når musikken ikke fenger absolutt. Jeg satt helt foran med en mørk, engelsk mann som reiser rundt fra konsert til konsert, han kom til Oslo bare for Rickie, men av og til var det Diana Krall, av og til Lauryn Hill, av og til andre, og han kom med begeistrede utrop med den dype stemmen sin.

Og han klappet ivrig. Jeg følte et tåpelig ubehag ved at noen skulle tro at vi var i samme gjeng og så kom jeg på at jeg gjør omtrent det samme selv. Jeg reiser til andre byer for å gå på konserter og forestillinger og klapper så godt mitt sjenerte jeg tillater det.

Og jeg drar sammen med en datter med tiara som er den første til å reise seg opp etter applausen, uten at det bekymrer meg det minste. Men så kjenner vi jo hverandre da, og da blir alt anderledes. Egosentriske tanker på konsert ja.

Og det skulle bli verre

Vi sier jo alle en hel del med fremtoningen vår. Rickie Lee Jones hadde på seg et julerødt nille-nervøst-fløyel-rett-ned-skjørt.

Hun hadde også svart-og-hvitt-mønstrede boots, og hvit skjortebluse og Adidas-stripede gymjakke på, det var greit nok. Men skjørtet var katastrofe.

Hun så døll ut med det skjørtet. Jeg kjenner døll når jeg ser det, jeg kjenner varianter av døll. Det er da ufattelig sjelden at artister ser dølle ut? Men døll oppstår ikke helt uten kontekst, og er vi på konsert syns vi jo oftest at artisten er kul og jeg tenkte på om det ville være mulig å tolke skjørtet inn i en kul sammenheng.

Og verst, katastrofe kommunikasjonsmessig

Hun gikk av scenen uten å gi et lite tegn om at hun faktisk var ferdig med konserten,
og hun kom slett ikke tilbake for ekstranummer.

Hun så ikke sur ut heller, så det var ikke det skulle jeg tro.

Jeg fikk et skrekkens øyeblikk selv, er det slik at jeg utfordrer menneskene rundt meg, ber jeg kanskje om for mye?

Hvis de ikke kjenner meg så godt, mener jeg.
Venninna mi protesterte, mine nilleskjørt ser slett ikke sånn ut.

Jeg presenterer ikke alltid bandet mitt jeg heller,
og jeg sier hvertfall ikke Hello Oslo. Men så har jeg også halvfull sal.



Helt øverst er et googla bilde, her nede er et jeg tok i kveld i Oslo.

Rickie Lee Jones med Waits, en post jeg skrev for litt siden, ganske fin syns jeg selv

Vil du også tenke ego-tanker på konsert, her er turnélisten