Han kalte meg, Sir

- Man kan ikke se på henne at hun er lesbisk, sa en av de to kvinnene som sto bak meg på utstillingen til Annie Leibovitz i dag. Jeg turte ikke snu meg for å se hvordan de så ut, jeg hadde en priviligert lytteposisjon.

- Man kan egentlig det, svarte den andre kvinnen. Det er noe med måten hun bærer kroppen sin på.

Men det er ikke lesbiskheten de ser. Det er ikke seksuelle preferanser som kommer direkte til syne. Det de ser er en manglende vilje til å innordne seg det strikte systemet for kjønnskategorioppførsel vi holder oss med for tiden, en manglende vilje til å føre seg med det vi kjenner igjen som feminine tegn: Myke bevegelser, underarmen litt ut når albue er ved midje, knær sammen når kropp sitter, et underdanig hode på skakke, barneliknende oppsperrede øyne. Samt smil, masse smil.

Jeg har blitt tiltagende kjed av feminine kjønnsuttrykk. Jeg mister stadig mer tålmodighet med å måtte kle meg i henhold til kjønn, alder og klasse. Arbeiderklassemenn på landsbygda har det best kroppsbehagvist, der de går i joggesko, og bomullstøy som ikke strammer rundt midjen, ingen bh, ikke spisse sko og hæler.

Nå har jeg vært her i New York i tre uker. Ofte før når jeg har besøkt byen har jeg tenkt på hvor vennlige folk er, så hjelpsomme hele tiden. I dag tenkte jeg på hvor bryske de kan være. Kan tenkes det er jeg som ikke like ofte ser like forvirret ut, slik at folk tilbyr seg å geleide meg stødig videre gjennom verden.

Han som hadde hovmesterfunksjon nede på Nom Wah Tea Parlor i Chinatown i ettermiddag for eksempel. Han bjeffet sånn at jeg skvatt til og måtte samle meg, måtte synke fornuft og følelser sammen igjen til ett spor, slik at jeg kunne slappe av og kjenne meg rimelig sikker på at han ikke var sint på meg. Han snakket bare fort og høyt og alvorlig mens han sa alminnelige og hyggelige ting som at jeg kunne henge jakken min der og sette meg der.

Eller ekspeditøren på den italienske oste- og skinkebutikken Di Palo på hjemveien, hun bjeffet også, høyt! da jeg spurte om de sitronkakene kanskje ville holde seg til?

- Til jul! Det er lenge til jul.

Og så ble hun bare stille.

- Du mener jeg burde spise dem før.
- Innen en uke.

Jeg må stadig minne meg på at dette ikke er farlig. Vi snakker bare sammen. På en knapp måte kanskje, men vi utveksler informasjon selv om hun ikke smiler og har litt tempo og effekt i stemmen. Mama Rao´s Lemon Drop cookies er gode. Det er coppaen, skinken, ostene de har også. Og herr Di Palo er veldig hyggelig, det er han som sier: Hva mer? uten tanke for den lange køen bak meg, som gjør at jeg tør å spørre om den osten likevel, tilogmed ta i mot tilbudet om å smake på den. Du burde prøve den butikken hvis du drar til New York.

Det var en kunde der i dag som skrek. Hun bjeffet ikke, hun skrek. Hun var liten og tett, 45, blanke små mørkebrune krøller og hun var svært misfornøyd med at Di Palo ikke hadde det produktet som hun ventet på, som han jo hadde sagt skulle komme inn i løpet av to uker og skulle det være på den måten ville hun heller etterlate seg telefonnummeret sitt så fikk de ringe henne når varene hun etterspurte kom. Hun gjentok dette flere ganger, og etter at en ekspeditør hadde lett så viste det seg at alt var i orden, varen hennes var i butikk. Hun takket like overstrømmende men skrek forsåvidt fortsatt, og gjentok det med telefonnummeret som hun visst skulle etterlate seg. Jeg tenkte at jeg skjønner meg jo faktisk ikke på folk. Var hun sint? Hadde de en trivelig gammel-kunde-prat? Jeg aner ikke.

I vinbutikken i sted, rett før jeg skulle klatre opp trappene og låse meg inn til skrivebordet, senga, badeværelset og kjøkkenkroken min, sa ekspeditøren, kinesisk tror jeg, mann på 65: Thank you, Sir!

Ikke på en provoserende måte, han tenkte ikke over det, var ikke usikker, tok det helt for gitt. Jeg ble forfjamset og tenkte på hvordan jeg så ut der jeg sto, herrefrakk, topplua trukket godt ned, briller med kraftig, svart innfatning som var sunket ned på nesa. Aldri skjedd meg før at noen har tatt meg for en mann. Oh, well. Han så vel ikke så nøye da, tenkte jeg, ikke så farlig men, - likevel. Da ga han meg vekslepengene tilbake, så på meg og sa, Vær så god, Sir!

Og jeg, fortet meg å synke meg til en normaltilstand. Smilte, svarte,

- Have a nice evening, Sir!

Jeg overdrev kanskje den fargemetningen bittelitt.