Thomas J.R. Marthinsen: Selvportrett ved gravstøtte

Jeg har akkurat lest ferdig romanen til Thomas J.R. Marthinsen, jeg liker den. Jeg syns han beskriver godt hvordan det kan kjennes å være i verden. Jeg syns han er modig når han for eksempel skriver om en far som ikke vil ha kontakt med den voksne sønnen sin mer, det skjer oftere enn vi snakker om.

På gamlehjemmet sitter det en god del foreldre som ikke får besøk av noen, årsakene er ikke at samfunnet er blitt så kaldt. Det er noe som er vanskelig, og det er bra at noen skriver om forhold som er brutt.

Jeg har fulgt med Thomas J.R. Marthinsen i mange år fra bloggtidens begynnelse, jeg har lest ham med glede da han skrev portrettintervjuer i Magasinet, jeg ble overrasket over at han skrev boka til Jens Breivik, og leste et godt og ærlig intervju med ham om dette i Dagbladet (ikke på nett dessverre).

Her skriver han litt om boka si sjøl, da ser du lettere hva den handler om sånn nogenlunde.

Jeg vil vise frem ett av de avsnittene jeg likte. Mormora lurer på om han vil ha noen av skjortene etter morfar.

"Og det er da han får denne sterke følelsen av at morfaren virkelig er borte. For hadde han levd, og hadde han stått her sammen med ham, så hadde alt vært annerledes. Han kunne godt ha fått låne ei skjorte av morfaren, det var ikke det, men han ville ikke stått her og skulle velge.

Morfaren ville ha valgt hvilken skjorte han ville låne bort. Morfaren ville ha stått her på soverommet og åpnet skapdøra og kastet et lynraskt vurderende blikk inn på raden av skjorter som hang på hengerne, og så ville han, sikkert uten å forme det som en tanke, ha avskrevet flere av dem. Av ymse grunner.

Og det er dette ymse som har forsvunnet, forstår han her han står på gulvet i soverommet sammen med mormora og skal ta stilling til disse skjortene. At det ymse som var morfaren, blant annet det i ham som avgjorde hvilken skjorte han kunne tenke seg å låne bort til barnebarnet sitt og hvilke han ikke kunne tenke seg å låne bort, språkløst, intuitivt."