Samtidig imøtegåelse
Vi sier menn er folk uten noe særlig følelser. I alle fall kan de ikke uttrykke dem, når de ikke ligger syke i den manns-spesifikke sippe-influensaen. I stedet for å bake sukkerbrød og pynte det med marsipanroser, ser de fotball mens de klør seg på tissen. På jobben er de logiske og gråter ikke. Kvinner er ikke så interessert i sex som menn, men de er veldig gode til å gjøre to ting på en gang. Sånn kunne man holde på, men hvilken vei bærer nå det? Rett til kjønnsboksen, der det blir altfor trangt for et alminnelig menneske.
Resten av ukas spaltetekst finner du her.
Resten av ukas spaltetekst finner du her.
innlegg av fr.martinsen på
12:16
6 Kommentarer:
Fint innlegg.
Selv merker jeg at jeg oftere og oftere skygger unna hele kjønnsdebatten. Jeg blir for sær og merkelig. Når jeg til og med irriterer meg over hvordan mine gode venninner kler seg på vår felles arbeidsplass, da blir det for vanskelig, og jeg kan i hvert fall ikke snakke eller skrive om det. Når det blir hyperfeminint, festlig, attributtframhevende, så synes jeg det blir gæli i klasserommet, feil signaler, liksom. Men ingen er enig. Når det er helt naturlig å spørre meg hvordan jeg kan strikke babyjakke til en ventende kollega, når ingen vet om han får en sønn eller datter, da melder jeg pass.
Jeg husker tilbake til Dea Trier Mørchs tid. Hun skrev om (og praktiserte) like klær for hele familien, unisexklær i samme farge, sånn at alt kunne vaskes sammen. Jeg vil ikke ha det sånn selv, men jeg har sansen for ideen.
Men jeg liker jo klær. De kan til og med være spennende. Men nå tar de for stor plass i hverdagslivet til folk, sender for sterke signaler, får for stor betydning, skiller for mye - og alt det der.
Æsj, - dette ble rotete og sikkert på siden av det du skrev om, - men det var de tankene jeg fikk.
Ha en god søndag.
Nei! Det er ikke på kanten. Jeg liker også klær, og lebestift og dill, men bare innimellom. Til hverdags ville jeg hatt uniform hvis jeg kunne velge. Og jeg skjønner ikke hvorfor ikke det er en god ide, helt på alvor. Det er mange yrkesgrupper med uniform, det er mange yrkesgrupper uten uniform der det private og sex skal tones kraftig ned. Så hvorfor ikke, jeg har ikkelyst til å pynte meg 5 minutter etter at jeg har stått opp, på vei til å gjøre jobben min. Jeg vil gjøre jobben min, så godt som jeg bare kan. Etterpå kan vi snakke, hvis det er noen krefter igjen. Men ingen skjønner hva jeg plages med ser det ut til.
Jeg husker også Dea Trier Mørchs blåtøysklær, dongeri og liknende. I min lille familie har det med tiden utviklet seg til at vi legger mørkt tøy rett inn i maskinen. En sjelden gang kjører vi maskin med hvitt tøy, lyst tøy eller rødt tøy.
Men jeg slutter ikke helt å diskutere, det pipler frem, ikke alltid like vellykket. Mamma sa i dag at hun ikke orker de andre gamles snakk om matvarepriser. Hun orker bare ikke. Hun har nevnt at hun ikke er interessert og er takknemlig og glad for alt hun kan unne seg, men så skygger hun banen.
Bare sånn apropos, hvorfor har menn i større grad behov for å uttrykke seg med vold? Kvinner ønsker fred, unntatt enkelte som bruker menn til å ramme en selv om du er i mot vold. Hvis det lett kan trekkes en konklusjon, så vil jeg bare presisere at kvinnen som jeg viser til i siste innlegg ønsket ikke å bruke vold, det var og er det andre som gjorde/gjør.
Jeg vet ikke helt hva du refererer til Petit, nøyer meg med å si at kvinner som gruppe ikke ønsker fred og at konklusjoner ikke kan trekkes lett.
Takk for korreksjon.
Jeg tror/vet jeg er litt gammeldags og konservativ. Tar avstand fra vold og overgrep men har dessverre blitt utsatt for det. Det er nok litt for lett å ty til stereotypier når en blir for mye rammet.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden