Jeg er hjemme

Det er det samme hver gang, vemodet over å forlate hvilen, det rolige samværet med mennesker som er nær, spenningen ved å oppleve nye og fremmede ting, den gode følelsen av å få til å supe i seg skjønnhet ved bygg, natur, beplantninger, skikker og situasjoner - fordi de er nye for blikket.

Og samtidig, gleden ved å komme hjem, til rutiner, til nøysomhet, virksomhet. Å stå opp i otta og gå på morgenvakt, streve med arbeidet, streve i mange timer etter hverandre i strekk med å få til noe som kan ha en nytte for andre. Gå på jobben, gå på gymmen, kjøpe gulrøtter og linser, bruke opp krydderboksene som står bakerst på hylla, gå i skogen etter sopp og høstluft, brette sammen klærne til hyllene. Sin egen seng. Omorganisere hyllene litt. Jeg har lyst til å gå på teater.

Pakke ut av kofferten, litt etter hvert. Pakke ut de nye tingene, sleiva i oliventre med flat tupp som gjør den god å røre i grønnsaksgryta med, salatbestikket, som er kort og bredt, også i oliventre. Det er alltid for få skeier til å forsyne seg med når det er gjester, slik har det vært i tiår. Ikke heretter antakelig. Slik tusler livet av gårde. Unge folk ser ut til å tro at det skal være orden i skuffene faderlig fort etter at man er blitt voksen.

Hverdagen skal bare vare seks uker denne gangen, før ukene skal brytes opp med nye inntrykk og ny hvile igjen. Jeg har bedt om permisjon uten lønn noen uker. Det er merkelig egentlig hvor sjelden det gjøres i vårt samfunn, i forhold til hva vi ellers bruker penger på. Jeg kom nesten ikke på at det var mulig.