I Dagbladet i dag!
Jeg har en tekst i Dagbladet i dag, og er fryktelig glad for det! Opp tidlig og kle på seg og gå ut og kjøpe avisa, dopapir, fløte. Nekte seg å åpne den før jeg har kommet inn og satt fløten i kjøleskapet. Men så! En satans god følelse.
Den heter First House rykker ut til døden.
Den heter First House rykker ut til døden.
innlegg av fr.martinsen på
09:21
11 Kommentarer:
Hei ! Leste kronikken din. Jeg bruker ordet "elsker" om den. Jeg elsker den. Ikke fordi jeg liker den veldig godt, men fordi jeg elsker at du skriver om dette. Jeg elsker det fordi dette er det som er virkelig. Selv har jeg brukt omskrivingen "Gikk ut av tiden". Både fordi det er det som skjer med den som dør, synes jeg. Men også fordi det er poetisk slik jeg ser det. Det fjerner seg kanskje ørlite fra det det handler om, men ikke så mye. Det at poesien får komme inn, kan kanskje være en ørliten trøst. Men til syvende og sist så har den en skriver om dødd. Det er ikke mer å si.
Jeg er kanskje over middels opptatt av språkbruk, og opptatt av å kalle en spade for en spade. Derfor var det slik at jeg tenkte på utrykket "hvil i fred" i går, da jeg satt i bilen hjem fra jobb. Akkurat som du skriver, at den som er død hviler på en pute. Phø!
I bilen får man tid til å tenke de lange tankerekkene, fordi man ikke gjør andre ting og man kan ikke distrahere seg bort fra virkeligheten. Det er der jeg gråter og ler. Det er der de gode ideene dukker opp. Og i går tenkte jeg altså på det du skriver om i dag. Jeg tror jeg må kjøre mere bil. Takk for kronikken.
Tusen takk for en fin kommentar.
Jeg har fått flere fine kommentarer i dag, det har gjort meg glad. Her er noen av dem. Jeg liker særlig å se at folk liker ulike formuleringer best:
Rita @madamknipe:
"Hvis vi ikke kan dvele ved døden og sorgen, hva ellers i livet skulle være verdt å dvele ved og undersøke? Sorg er fordøyelse"
og
Rita @madamknipe:
"I språket skjuler vi hva døden dreier seg om: De dør!" Frå kronikken om døden og språket av fr.martinsen
Hedvig S. Johannesen:
Liker godt at du fikk med 'forfremmet til herligheten' og at First House er metafor for falskneri og glasursmørere.
En venn:
...og da spesielt slutten: Menge deg med letthet blant alminnelig praktiserende borgere. Haha! Alminnelig praktiserende! Det er sånt som gjør livet verdt å leve, altså sånne formuleringer.
Ellen Andenæs:
"Hvis vi ikke kan dvele ved døden og sorgen, hva ellers i livet er det verd å dvele ved."
Direktebeskjed på Twitter:
Så fin tekst! Synkehull er slående og veldig bra beskrivelse. Treffer i magen!
Sa til mannen min i dag: kjøp dagbla, for en gangs skyld. Og jammen betalte det seg. Fr.Martinsen med kronikk!
Jeg har ikke mistet noen nære, men vet det vil skje. Og jobber en del med å tenke på døden. Rett på døden. Direkte. Som for å lære den litt å kjenne.
En annen parallell aktivitet er å bevisstgjøre meg språket som betydningsfullt for hvordan jeg har det.
Da var jammen denne kronikken fin.
Liker at du overlater de teoretiske begrepene til fagfolka. Litt som da jesper juul i sin tid dissa begrepet "spisesituasjon" om måltider i barnehagen. (Men det ligger også anerkjennelse av sorgen i ordet sorgarbeid?)
_n
Jeg liker "hvil i fred". Det er litt sånn "takk for nå". Jeg tenker ikke på soving som man kan våkne fra.
Men ellers ja. Og takk.
Takk for det.
Respons fra i kveld,
hans-chr vadseth i First House tar for gitt at jeg er mann i svar til en annen:
"Jeg likte den fordi han skrev First House ørten ganger."
Ikke alle er begeistret:
Halvor Dahl:
"Hvorfor skryter alle så voldsomt av kronikken til @frmartinsen? Død er død samme hva slags ord man bruker. Folk er ikke idioter."
Sølvi Tveit:
@HalvorDahl @frmartinsen "For meg er folk like stein døde om man sier gått bort, sovnet inn eller død. Vi har mange ord for fødsel også."
Halvor Dahl:
"@uglameg Jepp. Og hvis folk synes det er vanskelig å si dø så la dem for pokker si da de vil da vel. Hva er problemet?"
Og så har jeg fått mitt første Dagblad-kommentarfelt, med f.eks denne kommentaren i:
"Herved kåret til ukens dårligste kronikk! Og forresten, takk for at jeg, som sørger, får lov til det av kronikkforfatteren. Hvis du ønsker et mer direkte språk i verden, kan vi jo begynne med å kalle denne artikkelen for søppel?"
Likte kronikken/artikkelen veldig godt. Mye av det jeg har tenkt på etter mitt siste, nære dødsfall...
Samtidig forstår jeg de som regarer negativt. Er det mulig å gjøre begge ting på en gang; like atrikkel og forstå de som synes den er dårlig? Ja, åpenbart.
Døden er en ganske svær greie. Og svære greier krever så mange slags følelser. og så mange ord. Hvis klisjeene er ok, bruk dem. Synes generelt at vi et litt for redde for klisjeer, av og til. Hvis du har egne ord, bruk dem. Hvis du vil si død,enkelt og greit og brutalt, er det veldig greit. For døden er brutal. Og den er ikke dagligdags, selv om den skjer daglig og er helt naturlig. og jeg unner folk å pakke det brutale inn litt. Å se sannheten i hvitøyet Hele tiden, det blir man litt sliten av. Jeg prøver intenst(men forgjeves) å pakke inn bildet av den iskalde, bunnfrosne grava der vi senka mor, i noe annet. I en klisje, kanskje? Slik jeg prøver, 20 år etter, å pakke inn bildet av en død far liggende i gårdsveien midt i vårløsningen.. Egentlig skulle jeg ønske jeg hadde noen riktgi gode klisjeer jeg kunne legge rundt de opplevelsene.
Men som sagt, en knakende god artikkel
Takk for det.
Men, er det ikke det jeg sier da, at den enkelte kan få bruke de ordene de trenger, mens det offentlige språket bør være reint?
Ok, jeg ønsker meg at vi beveger oss i min straightere retning, sant nok. Men streng syns jeg ikke at jeg er mot den sørgende?
Du må gjerne utdype.
Jo, det er du sier. og jeg vet ikke om det er noen dybde å gå i? Ikke en jeg ser og/eller våger å dykke i kanskje? Men følelsesmessig kjente jeg på det jeg tror noen av de negative kjente på? At det var en tone av irettesettelse, av rett vs galt i det du skrev. Selv om jeg med intellektet ser at du nettopp sier at alt er lov. Og jeg oppelver jo at jeg er splittet i dette her. Har sagt og skrevet at mor "døde", ikke at hun "gikk bort" eller noe slikt. Samtidig er denne ærligheten slitsom også? Nei, jeg vet sannelig ikke.. Tvilen er min mest sentrale grunnverdi, tror jeg.
Det er en lang tradisjon for bruk av eufemismer rundt ting man helst ikke vil "mane frem". Slik som døden. Det vi kaller klisjeer kan ha sin opprinnelse i mytologisk tenkning like mye som kristendommen (som kanskje overtok denne tradisjonen).
Kristendommen har jo overtatt, eller dekker samme behov/tenker likt som før-kristne tanker, det er interessant. På noen områder er mennesket ganske likt seg selv.
Ellers? Kierkegaard kunne ikke fordra å snakke om døden som søvn, skrev en kollega til meg i dag.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden