Feminisert offentlighet

Skjønner jeg egentlig dette begrepet? Det virker nesten ikke slik. For Bendik Wold, i den bloggposten jeg straks skal lenke til og ellers likte, skriver at vi har en omseggripende feminisering av offentligheten.

Dette begrepet har vært innom hodet mitt en ti-års tid. Men det er visst grøt i hjernen nå igjen. Er det blitt for mye av noe og hva skulle det være? Snikfeminiserer jeg her jeg sitter og skriver om grøt? Er jeg vaginal? Det nekter jeg for.

Bendik Wold skriver:

Adorno skriver et sted om patriarker som frivillig lar seg stakkarsliggjøre av sine koner: «Hustyrannen lar fruen hjelpe seg på med frakken. Hun utfører kjærlighetstjenesten ivrig og ledsager den med et blikk som sier: hva skal jeg gjøre, la ham ha den lille gleden, slik er han nå engang, bare en mann.»

Men hustruens himling med øyene må ikke forveksles med (reell) overlegenhet. Dette er gestikken til en tjener, en trell – en underordnet som kjenner sin herres behov bedre enn han selv. Han kan gi henne dette ene stikket, og midlertidig la seg degradere til «tøffelhelt», nettopp fordi det ikke hersker noen tvil om hvem som har makten. Det er ikke han som har glede av det vesle frakkeritualet; det er hun.

Tilsvarende med dagens «feminiserte» menn, som gladelig tilbringer timevis på det lokale kjøpesenteret, i konas blomsterbed, i sofakroken med en ny Hugh Grant-film rullende over flatskjermen. Er han en stakkar? Et offer for manipulasjon, manøver, bedrag? Nei.

Hvis noen bedras, er det kvinnene: Likestilling skal gjøre vondt. Mannen skal fratas privilegier. Å trille barnevogn gjør ikke vondt. Å se romantiske komedier gjør ikke vondt. Klassekampens intervjuobjekt, en studieleder ved Norges Kreative Fagskole, er overrasket over at «ikke flere menn protesterer mot bildet som tegnes (i reklamen)». Nei, nettopp: De protesterer ikke – fordi stakkarsliggjøringen av mannen kun er en symbolsk delseier; den utgjør ingen fundamental trussel mot den maskuline dominans.

Hele innlegget til Bendik Wold