Sement, pusset

Vi var på New Museum. Et sted for samtidskunst, samtids, sa guiden, ikke MoMa. Samtids. Vi skulle se på noe om aviser, noe om internett og dessuten gjennomføre prosjektet å endelig komme opp på taket av bygningen for å se ut over området rundt Bowery.


Bowery er en gate og den har alt man kan ønske seg av amerikansk kult. Den var en gammel indianervei, det var vaudeville og burlesque her, horer og saloons, åpne gangsters and gays, and lesbians! Zappa and lofts, jazz og de Kooning, forfattere som skriker Howl og drikker og sikkert skyter seg, oppkast og fulle menn i trappa. Dette vet jeg etter to gode byvandringer med noen lokalhistorikere fra området.

Det guiden på New Museum tenkte på var Bowery nå, folket liksom, samtidsfolket

New Museum ligger på Bowery med det moderne huset sitt midt mellom restaurantutstyrsbutikkene og slappe kinarestauranter.

Gulvet til New Museum er sement som er pusset glatt. Jeg kunne satt pris på dette. Jeg har satt pris på dette, jeg tilhører nøyaktig den klassen som har satt pris på pusset sement lenge før D2 var et magasin.

Men nå sa guiden at materialet var valgt med tanke på folket

Sementen på gulvet. Den pussede sementen som utgjør gulvbelegget på New Museum skulle minne arbeiderklassen om dens nærhet til sement slik at de følte seg hjemme i museumet for contemporary art. Contemporary, ikke MoMa og jeg holdt på å kaste opp på damen. Hvor hadde hun vært innimellom studiene på art something? Ikke i nærheten av en sementblander i alle fall.

Min onkel Arvid ville raskt sniffet forskjellen på den pussede sementen til the art museum og det praktiske sementgulvet med sluk i vaskekjelleren hjemme der han sløyer fisken. Han vet hva forskjellen betyr også, det visste ikke guiden. Onkel Arvid vet at følelser er noe han kan ta med seg og kaste ut på en hockeykamp. Among the contemporary art kan den abstrakt utdanna dattera til Arvid late som hun har fine fornemmelser, kanskje ha dem også, så lenge det ikke syns utenpå.

Et øyeblikk ser jeg for meg dattera til Arvid gå bananas på art museum i fullt samtidskunstmuseumssupporterutstyr, hoie og svette, holde neven høyt og lage dunkebevegelser. Ta bølgen foran ett verk og bli synlig sur og snakke høyt om det foran et annet. Jeg smiler bare litt av dette for jeg kan gå på museum men inne i hodet gaper jeg av kusina og viser fingern til museumsguiden og kan snakke swelling english og jeg forklarer damen dannet men faen så arrogant hvor jævli feil hun tar, nei! forresten! jeg er vulgær og rå, det er det jeg er. Ah, men.

Jeg hever litt på øyebrynet og går i passe avstand etter guiden til neste verk.

Et par kvartaler før jeg holdt på å kaste opp på guiden fordi hun snakket om nærhet til arbeiderklassen gjennom pusset sement, hadde jeg selv et øyeblikk, jeg vet ikke helt av hva slags karakter.

Jeg sto i 2. etg over Whole Foods Marked på hjørnet av Houston/Bowery. La oss bare si det var et slags samvirkelag, et coop for folk av min type, som liker den deilige blandingen av drøyt godt utvalg av varer som også er sunne og ganske rettferdig produsert.

Over dette eksklusive samvirkelaget var det en kafe tilpasset en mer allmen smak, en mer samvirkelagsaktig kafé faktisk og innerst i denne kaféen, uten innsyn fra de bak disken, satt det som så ut som noen lokale hvilende mennesker, de var 30 something, et par av dem slappet av med hodet liggende på armene på bordet.

Jeg var der fordi lokalhistorikerne som vi hadde blitt kjent med de siste dagene har en utstilling om the Bowery akkurat her på disse lokale veggene.

Så jeg står der og tar til meg informasjon om Bowery Theatre med sine 3.500 seter, med jiddiske forestillinger som var mer radikale enn de engelske og i øyekroken ser jeg de som ligger med hodene hvilende over armene på bordene.

Til slutt, når jeg har gått rundt og lest på tekstene til fotografiene som de turistene vi faktisk er, kanskje har vi nikket irriterende med hodene våre, jeg vet ikke helt. De med hodene på armene på bordene har kanskje tenkt at de vil kaste opp av oss som fordyper seg i sjarmende vaudevilledetaljer.

Jeg skulle til å gå og en av kvinnene reiser seg og kommer mot meg. Hun er bare litt yngre enn meg, hun ser street-aggressiv ut og hun går langsomt og stiller seg akkurat litt for tett inntil. Jeg vet godt hvor veskeåpningen min er, ser godt hvor hun har hendene sine, aner ikke hva hun har å by på, en kniv? prøver hun å sjekke meg opp? selge meg heroin? eller uttrykke sin forakt for sånne som meg, hva nå det måtte være.

Ville hun se om hun kunne skremme meg? si at jeg ikke hadde noe å gjøre der? - Can I get you anything, sa hun. Og jeg sa nei, jeg tror ikke det, og snudde meg langsomt og håpet jeg så så arrogant ut at hun trakk seg men ikke så arrogant at det var provoserende og jeg beveget meg rolig bort derfra og satset på at han jeg var i følge med ville dekke ryggen min mens jeg prøvde å huske på om noe i vår kommunikasjon tidligere tilsa at vi har en slik cowboyavtale gående.

Jeg husker selv hvor provoserende det kunne være med finfolk fra København som kom til bygda og skulle interessere seg for prestens gjøren på slutten av 1800-tallet, whats the point, tror du at du skjønner hva som foregår her nå, tror du at du skjønner bakgrunnen for at nabo Linda 28 i kjellerleiligheten ser med misbilligelse på at tante 63 tar eggepengene og reiser til Gran Canaria selv om onkel Arvid ikke vil at hun skal det.

Men hva skal man gjøre hvis man kommer fra København til bygda og har et par dager, hva skal man gjøre hvis man er turister på Bowery og omegn annet enn det vi gjør, prøve å lage en forståelse, en opplevelse, en blanding av historie og nytt, av restauranter og hverdag.

Så jeg kommer meg vekk fra det som er bak ryggen min, deretter vekk fra irritasjonen med den pussede sementen og jeg har gjenfunnet likevekten på toppen av the New Museum, endelig, the roof.

Store vinduer, det sner i New York og jeg sier til vakten at jeg gjerne vil gå ut på terrassen.

Nei nei, sier vakten, og peker på snøen på den rene betongen utenfor. Jeg må faktisk forstå mener han og peker på gulvet inne, de mange kvadratmeterne med rent tomt gulv innenfor de store vinduene der det antakelig er fantastisk å holde interne fester, at det ville være helt feil å drasse med seg snø inn på gulvet. Snø som ville etterlate dammer av vann. Oh fucking shit.