Nei, nei, nei

Nei

Jeg leste ut La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson på flyet hjem fra juleferien. Boka, som jeg bare delvis likte, språket som jeg syns var klisjéfylt, kobberrødt hår som pisket om ansiktet, men jeg interesserte meg likevel for disse to kvinnene og livene de hadde levd og sorgene de hadde og romanen gjorde at jeg satt i flysetet mitt ved siden av en gammel mann som snakket med hun til venstre for seg, dvs. han ga til beste karrieren sin som svensk sykehusarkitekt med 26 ansatte i firmaet sitt og bortsett fra at jeg fikk lyst til å for en gangs skyld, for en gangs skyld! gi faen i høfligheten og snu meg mot ham og spørre om ikke han kunne gi den unge kvinnen sjansen til å gi til beste noe selv, ah - for en gammel ergrelse det der er. Men bortsett fra det, så satte romanens slutt meg i en stemning av ro og litt tristhet over livet og det livet innimellom byr på og jeg var igjen på landsbygda i det gamle huset sammen med forfatter-jeget, hva skulle hun nå gjøre tenkte jeg på.

Men så kom forfatterens etterord og hun maste meg ut av romanen sin, ut av følelsene for de to kvinnene, for der satt hun med en levende mann, Frank, som ga henne tid og rom til å skrive romanen, og takk også til masterkurset ved Universitetet i Auckland:
"Uten den konstruktive kritikken, konstante oppmuntringen og de profesjonelle rådene fra Witi Ihimaera og Stephanie Johnson,
mine to veiledere, ville den helt sikkert aldri blitt ferdig.
Jeg er dypt takknemlig overfor begge."