Karl Ove Knausgård

"Og den forferdelige tanken som stiger opp fra dette, er at alle har slike skavanker. Sine indre, private og hemmelige sluk som de bruker mye av sine krefter på å dekke til."

Den følelsen som merkelig hyppig kommer som blaff i meg når jeg leser kampene til Knausgård er takknemlighet. Det fins andre følelser, små irritasjoner, kjedsomhet, men de oppstår så sjelden til sammenlikning at de ikke er verdt for meg å nevne.

Kanskje bare dette om kjedsomhet:

En tekst er bare et tilbud, akkurat som telefonen som ringer, det er ingen nødvendig forpliktelse å ta den, det er en misforståelse. Periodevis kaster jeg bare blikket på bokstavene, ordene, avsnittene før jeg igjen sakker tempoet for hver mening. Det betyr ikke at jeg ikke er glad for at bøkene er så lange og mange, de detaljene jeg liker å dukke inn i får jeg nesten ikke nok av. Heldigvis kommer nr 3 i begynnelsen av desember og de tre neste før sommeren.

Men takknemligheten,

jeg er takknemlig for at Karl Ove Knausgård viser meg så direkte og så detaljert hva han tenker, hvordan tankene går og det de går om. Jeg har ikke lest det så detaljrikt før og han deler også tanker som ikke er vanlige å dele på en direkte måte. Jeg føler lettelser, disse tankene fins hos andre mennesker også. Jeg har visst det ved hjelp av fornuften bare, man er neppe alene med noen tanke. Av lettelsen kommer takknemligheten. Også fordi han har orket å skrive alle disse ordene på den måten han har, det må ha vært med delvis ulyst og tvil. Jeg tenker på mine egne få ord og den ulysten jeg ofte har når jeg knør dem frem.

Jeg er takknemlig for at han skriver om hvordan det kan være å være fast i en følelse man ikke anerkjenner, med kjærester, med barn. Vi går for tiden rundt og later som vi snakker med milde, fornuftige stemmer til hverandre. Det er de andre som mister besinnelsen i tanker og kroppen, som om tre år på høyskole skulle beskytte oss fullstendig: "Innsikten om at hun bare er to år gammel, er det ikke plass til før om kvelden, når de sover og jeg sitter oppe og tenker på hva det egentlig er jeg holder på med her.
Men da er jeg ute av det. Inne i det har jeg ikke en sjanse."

Det er så mange gjenkjennelsespunkter,

å kunne glemme detaljene i noe som har skjedd som har gjort inntrykk bare huske at de har skjedd, eller parallelle motstridende tankestrømmer, eller å kunne gjøre mange ting samtidig, dette som endel kvinner gjerne vil tro at menn ikke er i stand til, eller dette med at når forfatteren sier noe ordinært som alle har erfaring med får det betydning fordi det er han som sier det, og har jeg mistanke om, av og til også når han skriver. Den mistanken har jeg ofte,
også akkurat nå som jeg leser Pentti Saarikoski Brev til min kone
(som jeg liker men likevel).

Og det er mer, det er alltid mer,
men jeg vil begrense meg, bare døden da.

Kamp 1 starter med den. Enda så mye jeg har tenkt på hva vi gjør med døden så var det en åpenbaring av en start, med mange det-har-jeg-jo-ikke-tenkt-på-før, hvorfor oppbevares de døde alltid nederst, i kjelleren, ikke i 6.etg, begravelsesbyråene også,
alltid på gateplan. Og alle måtene den skjules på, sotete vinduer i gravferdsbilen, vindusløse rom i kapellet der kista står.

Og, spør Knausgård: Hvorfor sånn hast med å bringe den døde i skjul "Den læreren som får slag i skolegården, behøver ikke nødvendigvis å kjøres bort umiddelbart, det skjer ingen skade om han blir liggende der til vaktmesteren har tid til å ta hånd om ham, selv om det så ikke er før utpå ettermiddagen eller kvelden en gang. Om en fugl skulle sette seg og hakke på ham, hva spiller det for rolle?
Skulle det være bedre, det som venter ham i graven,
bare fordi vi ikke ser det?"

Så tenker jeg at det er vi som lever som lager den regelen med det raske lakenet som legges over ansiktet. Mens vi lever orker vi ikke tanken på at noen skal se oss i det øyeblikket der vi har mistet kontrollen for alltid.

Og tenker jeg, at hvis vi tok døden på rammeste alvor, ville vi da lagd en grav? Og det menneskelige med å ikke gi helt slipp på den døde, måtte de som kristnet oss være pragmatiske da fortsatte med regelen om grav, skjønte de at vi ikke aksepterer døden slik de gjerne vil.