søndag, november 22, 2009

Karl Ove Knausgård

"Og den forferdelige tanken som stiger opp fra dette, er at alle har slike skavanker. Sine indre, private og hemmelige sluk som de bruker mye av sine krefter på å dekke til."

Den følelsen som merkelig hyppig kommer som blaff i meg når jeg leser kampene til Knausgård er takknemlighet. Det fins andre følelser, små irritasjoner, kjedsomhet, men de oppstår så sjelden til sammenlikning at de ikke er verdt for meg å nevne.

Kanskje bare dette om kjedsomhet:

En tekst er bare et tilbud, akkurat som telefonen som ringer, det er ingen nødvendig forpliktelse å ta den, det er en misforståelse. Periodevis kaster jeg bare blikket på bokstavene, ordene, avsnittene før jeg igjen sakker tempoet for hver mening. Det betyr ikke at jeg ikke er glad for at bøkene er så lange og mange, de detaljene jeg liker å dukke inn i får jeg nesten ikke nok av. Heldigvis kommer nr 3 i begynnelsen av desember og de tre neste før sommeren.

Men takknemligheten,

jeg er takknemlig for at Karl Ove Knausgård viser meg så direkte og så detaljert hva han tenker, hvordan tankene går og det de går om. Jeg har ikke lest det så detaljrikt før og han deler også tanker som ikke er vanlige å dele på en direkte måte. Jeg føler lettelser, disse tankene fins hos andre mennesker også. Jeg har visst det ved hjelp av fornuften bare, man er neppe alene med noen tanke. Av lettelsen kommer takknemligheten. Også fordi han har orket å skrive alle disse ordene på den måten han har, det må ha vært med delvis ulyst og tvil. Jeg tenker på mine egne få ord og den ulysten jeg ofte har når jeg knør dem frem.

Jeg er takknemlig for at han skriver om hvordan det kan være å være fast i en følelse man ikke anerkjenner, med kjærester, med barn. Vi går for tiden rundt og later som vi snakker med milde, fornuftige stemmer til hverandre. Det er de andre som mister besinnelsen i tanker og kroppen, som om tre år på høyskole skulle beskytte oss fullstendig: "Innsikten om at hun bare er to år gammel, er det ikke plass til før om kvelden, når de sover og jeg sitter oppe og tenker på hva det egentlig er jeg holder på med her.
Men da er jeg ute av det. Inne i det har jeg ikke en sjanse."

Det er så mange gjenkjennelsespunkter,

å kunne glemme detaljene i noe som har skjedd som har gjort inntrykk bare huske at de har skjedd, eller parallelle motstridende tankestrømmer, eller å kunne gjøre mange ting samtidig, dette som endel kvinner gjerne vil tro at menn ikke er i stand til, eller dette med at når forfatteren sier noe ordinært som alle har erfaring med får det betydning fordi det er han som sier det, og har jeg mistanke om, av og til også når han skriver. Den mistanken har jeg ofte,
også akkurat nå som jeg leser Pentti Saarikoski Brev til min kone
(som jeg liker men likevel).

Og det er mer, det er alltid mer,
men jeg vil begrense meg, bare døden da.

Kamp 1 starter med den. Enda så mye jeg har tenkt på hva vi gjør med døden så var det en åpenbaring av en start, med mange det-har-jeg-jo-ikke-tenkt-på-før, hvorfor oppbevares de døde alltid nederst, i kjelleren, ikke i 6.etg, begravelsesbyråene også,
alltid på gateplan. Og alle måtene den skjules på, sotete vinduer i gravferdsbilen, vindusløse rom i kapellet der kista står.

Og, spør Knausgård: Hvorfor sånn hast med å bringe den døde i skjul "Den læreren som får slag i skolegården, behøver ikke nødvendigvis å kjøres bort umiddelbart, det skjer ingen skade om han blir liggende der til vaktmesteren har tid til å ta hånd om ham, selv om det så ikke er før utpå ettermiddagen eller kvelden en gang. Om en fugl skulle sette seg og hakke på ham, hva spiller det for rolle?
Skulle det være bedre, det som venter ham i graven,
bare fordi vi ikke ser det?"

Så tenker jeg at det er vi som lever som lager den regelen med det raske lakenet som legges over ansiktet. Mens vi lever orker vi ikke tanken på at noen skal se oss i det øyeblikket der vi har mistet kontrollen for alltid.

Og tenker jeg, at hvis vi tok døden på rammeste alvor, ville vi da lagd en grav? Og det menneskelige med å ikke gi helt slipp på den døde, måtte de som kristnet oss være pragmatiske da fortsatte med regelen om grav, skjønte de at vi ikke aksepterer døden slik de gjerne vil.

12 Kommentarer:

Blogger Strekker sa ...

Tekstene dine gir meg lyst til å lese Min kamp. Jeg prøvde å lese Ute av verden, men syns den var så dårlig (uinteressant? til tross for temaet, som kunne vært veldig spennende?) at jeg ga meg etter omtrent hundre sider. Det er veldig sjelden at jeg ikke leser romaner ferdig. Mistet helt lysten på Knausgård. Derfor er det ekstra hyggelig at du skriver spennende om ham.

Tenker det samme som deg, helt rasjonelt og uten følelser, om tanker: at man neppe er alene om noen tanke. Men det høres sterkt ut å lese noen vedkjenne seg sånne tanker vi egentlig ikke vil ha.

22 november, 2009 18:41  
Anonymous Anonym sa ...

Jeg leste "Ute av verden" med stor interesse. Jeg skal nok snike meg innpå dette også, - om ikke så brått.

Takk for fin aperitif.

22 november, 2009 22:30  
Blogger fr.martinsen sa ...

Hei begge.
Jeg leste Ute av Verden og likte den godt, begynte på En Tid for Alt og falt av raskt på den. Denne romanen startet jeg på uten gode forventninger (jeg skjønte at den kom til å bli diskutert og ville vite hva det dreide seg om) men ble begeistret med en gang, for en god følelse.

Strekker,
Jeg syns absolutt man skal gi seg med romaner hvis man ikke får noe ut av dem, livet er for kort, det er mange bøker. Jeg syns ikke man trenger forholde seg til kunst som om det var noe sunt som er nyttig for en, noe man skal ha gjort. Evt. kan man prøve en gang til senere, som jeg gjør med To the Lighthouse stadig vekk, kan den romanen virkelig være så utilgjengelig for meg når alt jeg leser om den tyder på det motsatte?

Til livetleker,
Jeg skjønner at du vil vente med å lese, men jeg ville vurdert å prøve nå. For hvis du får den samme følelsen som meg, så er det fint en gang til i verden å oppleve å bli hekta på en serie og vente på neste bok.

22 november, 2009 23:18  
Anonymous Kjerstin sa ...

Takk for interessante Knausgård-betraktninger! Jeg leste Ute av verden og likte den stort sett, men er ambivalent til Min kamp-prosjektet. Vi snakker jo seks bind fylt med hans innerste tanker. Orker jeg å vite så mye om et menneske jeg ikke har noe personlig forhold? Jeg liker måten han skriver på, men hele konseptet gir meg en instinktiv trang til å gå ut og gjøre noe nyttig, bidra til at verden blir mer velfungerende og sånt. Det blir litt for navlebeskuende for meg. Så jeg ser det an inntil videre.

23 november, 2009 16:18  
Blogger fr.martinsen sa ...

Er ikke spørsmålet heller om vi vil lese noens innerste tanker, ikke akkurat at det er Knausgårds? Navlebeskuende tenker jeg det blir hvis den som skriver ikke har med seg at det skal være relevant for andre, det som tilsynelatende bare handler om en selv.

Men så er jeg svært opptatt av å få tilgang til andres tanker og liker å erte med at jeg skriver privat og om brødskiva mi.

Jeg er ikke enig i det endel hevder, at litteraturen er for navlebeskuende og at den ikke bryr seg om annet enn det egne individet. Jeg syns ikke det blir skrevet nok tilsynelatende privat litteratur. Og det ene slår jo ikke ihjel det andre, å bidra til at verden blir mer velfungerende er alltid bra.

23 november, 2009 16:54  
Anonymous Kjerstin sa ...

Er ikke spørsmålet heller om vi vil lese noens innerste tanker, ikke akkurat at det er Knausgårds?
Interessant spørsmål. Akkurat i dette tilfellet tror jeg det har betydning at det er Knausgårds tanker - ikke sånn i seg selv, men på grunn av hypen rundt bøkene. Det lokker fram min indre treåring som nekter å følge strømmen bare på trass (jeg har aldri klart å vokse fra min indre treåring). Mer generelt har jeg alltid problemer når jeg får innsyn i de innterste tankene til levende mennesker. Jeg foretrekker å komme inn i hodet til fiktive personer. Jeg konstaterer at det er sånn, men aner ikke hvorfor. Må nok tenke mer på dette.

23 november, 2009 17:19  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det er flust med tre-åringer i meg også kan jeg si deg. I dette tilfellet startet jeg lesingen bare fordi jeg skjønte det ville bli snakk om den og jeg ville ha en mening selv. Jeg ble positivt overasket, veldig. Hadde ikke ventet det.

Jeg har det anderledes med fiktive personer, liker minst like godt at de er kjøttlige, og helst samtidige siden livene blir enklere (for meg) å relatere til mitt eget. Jeg tror kanskje jeg har et voldsomt ønske om å innbille meg at noe er virkelig og sant, jeg har endret meg mer i den retning, tror det pleier være motsatt, at man tåler mer av det abstrakte med trening. Men den som skriver trenger ikke være kjent for meg.

23 november, 2009 17:55  
Blogger Thomas sa ...

Bra innlegg! (Så det først nå.) Disse bøkene er rett og slett så gode at de fortjener å bli lest av alle som liker god litteratur. Litteratur som kanskje biter og lugger, men som samtidig gir så mye godt.

30 november, 2009 21:10  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk! Og det blir de jo også, de selger heldigvis godt. Selv om jeg møter endel folk med motstand også.

30 november, 2009 21:24  
Blogger fr.martinsen sa ...

Og der ble han oversatt til dansk, Penti S altså.

28 desember, 2009 23:11  
Anonymous Anonym sa ...

Jeg elsker min kamp- bøkene. Har lest de 5 første, og venter på sekseren:)
Det er så utrolig bra beskrivelser av alt det mellom- menneskelige, og også det indre livet:)

29 desember, 2010 11:27  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg lurer på nøyaktig når den siste kommer. Her er en anmeldelse av den danske oversettelsen av nr 2. Jeg var i tvil om jeg skulle legge den ut, mest fordi jeg blir så irritert over idéen om at noe taper verdi hvis mange liker det.

30 desember, 2010 02:39  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden