Twitter-trigger, happy?

Det er fortsatt en blanding av eliteserien og allidrett på Twitter,
men den domineres av the chattering classes. Marie Simonsen er på Twitter, men 7. divisjon i Dagbladets kommentarfelt på nett overlater hun til seg selv. Hun spiller ikke der, hun står langt bak på tribunen og ser på med kikkert, synd for det kunne hevet diskusjonene på banen noen divisjoner. Hvorfor her og ikke der,
skal nærhet til leserne bare fornemmes gjennom bylinebildet i endring? Best å holde seg til the twittering chatters.
På Twitter kontrer hun fortsatt en og annen upresis ball fra folk hun ikke kjenner fra før.

Bjørgulf Braanen og Andreas Wiese har skrevet om faren for konsesusbygging på Twitter. Det er ikke på Twitter rask konsensus oppstår, kanskje heller et sted mellom pannebrasken og skrivebordet, midt i auraen der.

I min twitterliste blir raset av samstemte meninger raskt etterfulgt av en som går ut av flokken og sier "Jeg tror ikke det".
Det samme skjer når jeg snakker med folk på cafe. Og skulle det skje at den twitrende journalisten blir tilført kunnskap, så la det skje. Jeg tror bare den leseren som er svært godt opplyst om en sak blir klokere av polarisert debatt, vi andre står i midten av utropene og ser oss til venstre, til høyre og til venstre igjen. Så skulle det snike seg inn en nyanse i kommentaren er det til velsignelse.

Samstemmigheten består heller i det vi ikke evner å bringe til bords til debatt. Er det bra for 2-åringen å være 7 timer hver dag i barnehagen? Hva rommer de utrolig billige First Price-produktene, ikke smaksmessig, ikke prismessig, men hva er de andre konsekvensene av prisen?

Selv Journalistens redaktør Helge Øgrim sammenlikner bare Twitter med et kafébord når han setter opp ikke-regler for hvordan de ansatte skal te seg på Twitter, 140-tegns-utsagn skal behandles på samme måte som skulle de være skrålet på utekafé i Brugata.
En slik holdning er deilig å leve under.
Men er det så enkelt egentlig?

Twitter kan gjerne sammenliknes med et kafébord der du selv velger hvem du sitter til bords med. Men metaforen holder ikke, du er ikke klar over hvem som sitter ved bordet. Folk kan komme til bords flere måneder etter du selv forlot det og kan nyansere det du sa.
Twitter er vel mer en bitteliten nettavis med fryktelig få som abbonnerer på rss-strømmen din.

NRKFawad skriver: "Vi skal snakke mye om skattelistene i Morgennytt idag, sukk. Apenes kommer for å klage - can't wait."

NRKs Fawad Ashraf har fullt navn i sin twitterkonto.
I twitterbiografien presenterer han seg selv som "journalist and television news presenter at the Norwegian Broadcast Company (NRK)." Jeg vet før intervjuet begynner (som han skal gjøre?)
at han er negativt innstilt til å snakke mye om skattelistene og at han syns det Apenes gjør er å klage.

Om Apenes ikke er på Twitter er i alle fall informasjonsdirektøren Ove Skåra det. Dessuten, kanskje Apenes er en frokostbord-googler, kanskje han googler seg gjennom dagens møtelister. Tenkte NRKFawad på at Apenes satt til frokostbords sammen med ham, tenkte han på at jeg satt der og slo på Morgennytt med disse tankene i bakhodet? Kanskje er ikke det så galt, journalister har selvsagt holdninger. Som seer er jeg lykkelig over å få kjennskap til dem på forhånd. Men i noen genre er objektivitet noe å strekke seg etter.

Mens Preben Aavitsland har to twitterkontoer, @prebenspandemi der han twitrer som direktør i Folkehelseinstituttet og @prebens der han twitrer som resten av seg, kommer TV2Tobba inn i det virtuelle middagsselskapet og presenterer seg:
Hei, jeg heter Torbjørn Brandeggen og jeg jobber i TV 2.

Han fremhever jobbstedet uavhengig om han 140-tegn-snakker på fagfest eller tøyser med @tomegeland. TV2Tobba skriver som TV2-ansatt. Han kunne brukt psevdonymet @Tobba og signalisert at han helst ville frakobles resten av sitt offentlige jeg, eller han kunne hatt fullt navn Torbjørn Brandeggen og i større grad signalisert at han er et menneske som ja, også har et arbeide.

Twitter lager en merkelig nærhet foreløpig, merkelig fordi offentligheten er såpass liten, viktig å ikke glemme at det er en offentlighet. Jeg blir rørt enn så lenge av at Rossavik sier
God natt alle og jeg tenker godnatt til deg også Rossavik
før jeg tar med meg Knausgård til sengs.

(Siste spaltetekst i Journalisten)
Jeg skrev en Twitter for begynnere for et lite år siden