Alene på restaurant

Jeg vaste rundt Union Square mens jeg ventet, jeg ville finne en kjøttbit så lenge. Pete`s Tavern høres lovende ut tenkte jeg, høres klassisk ut, og da jeg kom inn så jeg at jeg var innom der forrige New York-tur også. Det var da vi skulle reise hjem og den oppskjærte restekjøttbiten fra middagen var nistemat hele veien: JFK/Reykjavik/OSL.

Det kan være fint å være alene på restaurant. Når folk støyer og skravler rundt deg er det ikke slitsomt å lage en samtale med den du er der med, du kan bare lene deg tilbake å gjette på folk.

TV´en sto på lydløst i hjørnet med nyheter på og jeg fant opp dette: Man skulle kunne bedt kelneren om den trådløse lydmottakeren til å stikke i det ene øret. Særlig for den som er alene.
Eller to nyhetshungrige kunne sittet og hørt på og smilt til hverandre. Eller det kunne vært lyd i ledning ut fra veggen liggende fast på bordet. Vil du ha bord med lydtilgang eller er ikke det så farlig?

Kelneren som ser streng ut,
litt kinesisk ut og er ca 60 og har malt på ekstra sterke øyenbryn, snakker til de brautete blåskjortemennene ved sidebordet:

Jeg er ikke russisk.

Hun snakker strengt hele tiden egentlig, jeg liker henne likevel.
Jeg ser at hun liker meg selv om hun aldri smiler.

Hun gir meg kjøttbiten og hjemmelaget potetmos med hvitløk og rødvin, etterpå det dyre glasset, etterpå en konjakk og espresso.

Jeg tenker på rus.

Hvordan virker den? Først åpner den opp sansene tror jeg, som det å gå kan, som det å være et nytt sted kan, som mer kan. Så snevrer den inn, tankegangen blir dårligere, bevisstheten blir fokusert om færre ting, spisset inn mot et område samtidig som iherdigheten blir større. Det kan brukes til å gå på konsert, til å lukke alt annet som ikke er musikk ute. Eller til å gjøre husarbeide, det trenger man ikke mye tankegang til som regel bare litt iherdighet. Hvorfor skriver ikke flere folk om rus, når det er så viktig for oss?

Da jeg skulle gå kom den ikke-russiske kelneren bort og spurte hvor jeg kom fra, om det er kaldt der, om å reise alene. Er du redd?
sa hun. Nei. (mens jeg lagde et bittelitt-tegn med fingrene).