Akkurat nå 25
Akkurat nå leser jeg Anna Gavalda bok "Saman er ein mindre aleine". Jeg kom på henne igjen da jeg leste Børge Kings bloggpost om den siste boka som er oversatt til norsk: Eg elska ho.
Jeg syns boka handler om noen som ikke kan snakke sammen men så kan de det likevel. Jeg har ikke lyst å bli ferdig med den.
Jeg husker at jeg leste et intervju med henne for et år siden som gjorde inntrykk på meg, det var noe med åpenheten hennes som virker anderledes, jeg fikk innblikk i noe privat, som jeg var inne på i går, og fortsatt i dag i kommentarfeltet. Jeg skulle ønske den samtalen fortsetter videre noen dager.
Men hva er det med oversetteren, med korrekturleseren, ja med hele Det Norske Samlaget som klarer å få hovedpersonens navn feil hittil 3 ganger i boka? Hovedpersonen heter Camille, på side 212, 262 og 399 blir hun til Camilla. Nåja. Men noen ville jeg i alle fall si det til.
innlegg av fr.martinsen på
21:01
20 Kommentarer:
Ah, Saman er ein mindre aleine er en herlig bok. Leste den i sommer, og da leste jeg den ut på en natt. klokken halv åtte om morgenen var den ferdig. Og da ble det litt tomt en stund. Jeg la også merke til at de stavet navnet hennes feil. Liker godt bloggen din, leste den først med Zappa posten din, og det var herlig! Zappa er herlig.
Jeg kikket inn på bloggen din akkurat nå og ser at du nylig hørte på Piss Factory også nettopp, min absolutte favoritt-Patti-Smith-sang.
Zappa er herlig, han burde vært her fortsatt.
Det er like rart syns jeg når det skjer, at noen har lest her litt og så plutselig åpenbarer seg i en kommentar. Hyggelig.
Du sier det bra :-) Jeg hadde heller ikke lyst til at boken skulle bli ferdig, og gledet meg hver gang jeg hadde tid til å sette meg ned med den.
Det er så bra når det er sånn. Men for min del skjer det ikke så ofte lenger som det gjorde før. Jeg vet ikke, en av 20? Færre antakelig.
For meg er det en følelse av at jeg vil flytte inn i boka, jeg vil være i den verdenen.
Og nå er jeg jo ekstra heldig ettersom jeg har oppdaget en for meg ny forfatter og så kan lese de andre hun har skrevet også.
Jeg liker boken, veldig, veldig godt men jeg hater slutten. Så enkelt kan det sies. Og siden du ikke har kommet til slutten bør jeg vente med å si hvorfor.
Men boka er fin på den måten at det handler om at vi kan være så ulike som bare det og ha så ulike utgangspunkt som bare det men vi kan fremdeles finne hverandre på ulike måter. Jeg liker den tanken, det er mye optimisme i det. At det handler om hva du kan gi og er villig til å gi og ikke minst ta i mot. Det siste er viktigst. Vi er sjelden flinke nok til å ta i mot det fine vi blir tilbudt.
-othilie
Jeg mislikte den boka intenst - så sterkt at jeg ga den bort med en gang jeg hadde lest den ferdig, selv om jeg hadde fått den i gave.
Men jeg bør kanskje snuse den opp igjen og lese den én gang til sånn at jeg kan si noe vettugt om hvorfor den irriterte meg sånn. (Det er snart to år siden jeg leste den.) Men det var noe ved de naive personskildringene, og måten personenes tilsynelatende dyptggripende problemer viste seg å være så enkle å løse.
(Og jada, jeg leste den ferdig selv om jeg mislikte den. Ville seg om den kunne irritere meg like mye helt i mål. Det kunne den. Slutten tok faktisk kaka - og vi snakker om en ganske gedigen kransekake her.)
Dere som likte boka - hvordan oppfattet dere personskildringene? Jeg blir egentlig litt glad for at man kan være så uenige. :)
Der satte du fingeren på det jeg ikke hadde tenkt å si noe om; det enkle ved boka. Slutten var så enkel at jeg hadde lyst å kaste hele boka men den er ikke min så jeg kunne ikke. Boka består av mye dialog og det er ut fra denne du eventuelt skal få det komplekse. Kanskje ikke så lett til tider? Det blir som en film uten det visuelle, kanskje det er derfor en opplever den som naiv og enkel i sin personbeskrivelser?
Og du satte fingeren på det som jo er bokas problem, hvor enkelt det er å ende opp på et überlykkelig kvalmt sted for alle disse tungt dysfunkjsonelle menneskene. Det var derfor jeg likte den, den var enkel å lese og medrivende og jeg avslørte ikke det hele før på slutten, kransekakeslutten.
Søren, nå er jeg mer enig med deg enn jeg var i utgangspunktet, for dette var mer en fornemmelse hos meg enn noe jeg var bevisst på.
På tide å levere makkverket tilbake til dets eier. Sorry, du ville kanskje ha litt uenighet. Noen bør vel melde seg på snart der?
Jeg kommer med uenighet, skal bare sove litt først. Jeg kom akkurat hjem..
hei othilie,
Jeg likte slutten. Jeg ville ha den slutten. Jeg likte at hovedpersonene fikk den.
Men forøvrig skriver jeg under på det du sier med akkurat de ordene:
"Vi kan være så ulike som bare det og ha så ulike utgangspunkt som bare det men vi kan fremdeles finne hverandre på ulike måter. Det er mye optimisme i det. Det handler om hva du kan gi og er villig til å gi og ikke minst ta i mot. Det siste er viktigst. Vi er sjelden flinke nok til å ta i mot det fine vi blir tilbudt."
hei strekker,
jeg leser også ofte ferdig bøker som irriterer meg, ellers ville jeg jo ikke kunne si høyt hvor dårlig den boka var til andre..
hm. nei si det, hvordan oppfattet jeg personskildringene og at problemene tilsynelatende var så lette å løse? kanskje vi ønsket ulik grad av realisme i fortellingen?
jeg likte å lese de forskjellige menneskenes problemer med å snakke sammen og så i andre øyeblikk når de fikk det til, denne utbroderingen av dette var det som traff meg.
jeg tror ikke jeg klarer å uttrykke det bedre for øyeblikket, kanskje en annen kan?
Jeg er en evig motstander av "happy endings", det er vel noe med at en slutt er på en måte et punktum selv om det ikke er det? Jeg liker ikke idéen om at "alle fikk hverandre til slutt" for den er ikke særlig realistisk eller sjarmerende i mitt univers, mens dette som jeg skrev som du refererte til, at en finner hverandre og gir og tar, det er faktisk noe som skjer hele tiden.
Kanskje er det dumt å se på slutten som at den reflekterer at alle problemer er løst og alt er godt? Det er bare et lykkelig bilde som slutt i stedet for et problematisk??? Jeg vet ikke. For jeg må innrømme at å løse opp i livsfloker hos seg selv og andre, det er tidkrevende og sjelden noe som faktisk skjer, jeg forventer å dø med de fleste av mine dysfunksjonelle trekk i behold, og hvis noen løser seg ender jeg like fullt med å erverve meg nye som resultat av levd liv... Og Gevalda valgte vel bare å avslutte på et punkt hvor en del ting hadde ordnet seg uten at alt var løst og godt? Men jeg blir genuint urolig og irritert av sånne "bilder" som er ribbet for sprekker og mangler både på film og i ord og for så vidt i virkeligheten. Riktigere; jeg har aldri opplevd at virkelighetens øyeblikk ikke rommer "negative" trekk når de rommer mange mennesker, overflatisk sett, jo kanskje, ser en litt nøyere rundt seg, aldri.
Det er også noe med at jeg ikke "unner" meg sånne lette sukkersøte historier, mest slutten i dette tilfellet, hverken på film eller i bokform. Det er nok et dysfunksjonelt trekk ved meg *ler* For jeg føler at det er til tider like skummelt som å se seg blind på reklame f.eks som fremstiller kvinnene som perfekt og tynn. Det gjør noe med en. Jeg har gjennom ungdommen ervervet meg massevis av livsfjerne idéer om kjærlighet, skjønnhet, vellykethet som jo ikke tjener til noe annet enn å skape ublide møter med virkeligheten. Muligens fordi jeg er for dårlig på å "drømme meg vekk" og ikke gå alt jeg opplever etter i sømmene, finne realiteten i det. Eller noe sånt. Mulig det høres passe teit ut men det får så være.
Interessant kommentar.
Alle romaner og filmer med happy ending kunne hatt et påheng som antydet at dagen etter traltet livet likevel videre alt som alltid er i børen.
Jeg er enig i at happy endings påvirker oss. Men jeg kan ikke hjelpe for det, jeg vil ha dem av og til likevel, de gode.
Jeg tenker også at hun avslutter på et happy punkt. Med det vi vet om hovedpersonene så vet vi jo også at de må fortsette å krongle seg videre.
Jeg fikk denne boka i bursdagspresang av en venninne på andre kanten av landet som likte den så godt og "ville lese den sammen med meg". Jeg har ikke kommet så langt enda, men kjenner jeg blir nødt til å begynne snart når jeg leser kommentarene her! Jeg gleder meg.
Nå har vi kanskje ødelagt litt for deg da men... Kom tilbake og fortell hva du syntes.
Jeg skummet bare veldig kjapt over der jeg tenkte det kanskje var noen "spoilere", så dette skal gå bra. Forteller gjerne hva jeg syntes når jeg er ferdig!r
Hadde samme opplevelse av å ikke ville ut av verdenen som ble tegnet opp i denne boken likte den veldig, veldig godt. Må bare få anbefale på det sterkeste lydbokinnspillingen av den, utrolig godt lest av Arnhild Litleré. Hun bevarer følelsen av det franske i det, og løftet historien opp for meg. Hørte nettopp "Eg elska ho" på lydbok innlest av Litleré også, utrolig kjekt (selv om den boken ble litt "fattig" kost etter overføldighetshornete Saman..)
Å takk.
Så "Eg elska ho" er kommet ut for lenge siden den da? Alt dette begynte jo med at jeg leste Børge Kings redegjørelse for boka idet den skulle komme ut i Bokklubben (lenket opp i posten).
Jeg går nemlig fortsatt og venter på den boka.
Den er fra 2003, men Anna Gavalda har flere ess i ermet, den nye boken "La consolante" kom ut nå i mars,en godbit på 600 sider +
(http://www.lemonde.fr/livres/article/2008/03/20/anna-gavalda-en-liberte_1025300_3260.html )
(har ikke lest den ennå da, men 600 sider + høres lovende ut i seg selv .-))
Heldiggriser som kan fransk. Eller flinkegriser som har lært dere det..
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden