Vi skal bli til støv
Ingen ferie uten døden-blogging virker det som. Ta det som en advarsel dere som ikke trenger akkurat det i dag.
Her er noen familiegraver på kirkegården i Valbonne, en liten by en halvtimes tid nord for Cannes.
Det hadde vært allehelgens dag, så det var mange blomster på gravene. Før allehelgensdag var det nesten bare plastblomster der, fortalte min lokale guide.
Nesten alle blomstene er like hverandre. Sånn er det i Norge også, men blomstermoten på kirkegårdene er ulik i Frankrike og Norge.
Blomsterkassemoten også. Her er det nesten ikke blomster i blomsterkassene, mest grønnplanter. De som har blomster har gjerne alpefioler nå. Det ser vi sjelden i Norge.
Folk har det forresten stygt i hagene sin her, omtrent som i gamlebyen i Tromsø, ingen blomsterbed heller. Men i de trange gatene her er det jo fullt av blomsterkasser og krukker,
jeg får det ikke til å rime.
Kirkegårdsturen minnet meg om at i kirker og ved graver snakker vi om at vi skal bli til jord. Eller støv.
Vi kan like gjerne se bakover i tiden, alle som har vært er nå blitt jord, eller støv. Og nå er de blomster og frø som er spredd med fugler, og baguetten jeg spiste i dag har vært oldefar.
Legg på noen generasjoner til bare.
Ingen revolusjonerende tanke, jeg har bare ikke tenkt på akkurat det på den måten før i sted. Jeg har ikke blitt religiøs heller,
klin edru også. Det er mye igjen å tenke på virker det som.
Her er noen familiegraver på kirkegården i Valbonne, en liten by en halvtimes tid nord for Cannes.
Det hadde vært allehelgens dag, så det var mange blomster på gravene. Før allehelgensdag var det nesten bare plastblomster der, fortalte min lokale guide.
Nesten alle blomstene er like hverandre. Sånn er det i Norge også, men blomstermoten på kirkegårdene er ulik i Frankrike og Norge.Blomsterkassemoten også. Her er det nesten ikke blomster i blomsterkassene, mest grønnplanter. De som har blomster har gjerne alpefioler nå. Det ser vi sjelden i Norge.
Folk har det forresten stygt i hagene sin her, omtrent som i gamlebyen i Tromsø, ingen blomsterbed heller. Men i de trange gatene her er det jo fullt av blomsterkasser og krukker,
jeg får det ikke til å rime.
Kirkegårdsturen minnet meg om at i kirker og ved graver snakker vi om at vi skal bli til jord. Eller støv.Vi kan like gjerne se bakover i tiden, alle som har vært er nå blitt jord, eller støv. Og nå er de blomster og frø som er spredd med fugler, og baguetten jeg spiste i dag har vært oldefar.
Legg på noen generasjoner til bare.
Ingen revolusjonerende tanke, jeg har bare ikke tenkt på akkurat det på den måten før i sted. Jeg har ikke blitt religiøs heller,
klin edru også. Det er mye igjen å tenke på virker det som.
innlegg av fr.martinsen på
14:19
6 Kommentarer:
Kirkegårder er fine. Blant annet fordi de forteller så mye om samfunnet, og om hvordan ting endrer seg. Kirkegårder er et speil.
... store familiegravsteder med høye jern-stakitt rundt; den private eiendomsrett også i døden.. alle yrkestitlene, noe på yrker som ikke finnes lenger, klassetilhørighet og status, også i døden.. morkne gamle trekors.. gravstøttedesign i utvikling.. fra strenge jernkors og jernplater i bakken via funkis-gravstøtter til moderne naturstein; "det naturlige" som ideal.. utsmykning, sitater og pynt; stil og identitet forlenget inn i døden...
Ja enig, de sier veldig mye. Og våre nå for tiden i Norge er så strenge syns jeg. Ingen støtter må være over en viss høyde (lav).
Barna har fått større støtter nå jamt over, i takt med at verdien deres øker for oss.
Men moderne norske har mye mer individuell utsmykning, innenfor de gitte begrensningene? Større variasjon og mer "pynteting"? Ikke bare engler og fugler lenger?
Det var ikke helt bare engler og fugler før, jeg har f.eks tatt bilder fra Lom der det var flotte treutskjærte støtter, tror det var Lom.
Hva slags pynt har vi nå, jeg kommer ikke på mer enn fotografier av barn?
Jeg "henger" jo en del på byens kirkegårder, og har også påtatt meg gravregistrering på en av de mindre kirkegårdene. Så her er jeg på hjemmebane, kan man si.
Det pyntes mye med lykter av forskjellige slag. En del nye steiner har lykter på montert eller innebygd i selve steinen.
Det er også en tendens til mer bruk av farger, som f.eks blomster påtegnet på steinene. I tillegg til figurer som engler, spurver osv.
Men det er mye kjedelig også, selv om jeg tror det er en trend med litt mer personlig stein. Unge avdøde har ellers i gjennomsnitt finere monument enn eldre avdøde.
Ja det er sant, det med lyktene. Tenk på at kirkegårdssjefen (husker ikke hva den formelle tittelen var) i Oslo stengte dørene til gravlundene på 50-tallet for at folk ikke skulle tenne lys. Han anså det som en katolsk skikk, og syns også at det var uhyggelig med alle de blafrende lysene. Dette var da lystenning var i startgropa i Norge.
Når du nevner det har jeg også lagt merke til farger og blomster.
Barn og ungdom ja, har større verdi enn helt gamle i samfunnet nå for tiden, og det gjenspeiles i støttene. Før var det jo menn, og veldig yrkesrettet hvem som fikk store steiner.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden