Suzanne Brøgger og meg

Jeg har hatt lyst til å skrive om Suzanne Brøgger bestandig.

Men hun har vært så betydningsfull for meg at det er for mye jeg skulle ha sagt om henne.

Dermed blir Brøgger-posten utsatt og utsatt, og det er jo egentlig noe stort tull.



For hun er en av, om ikke den, men jeg slipper heldigvis å rangere, kunstneren som har hatt størst innvirking på hvordan jeg faktisk lever livet mitt.

Dessuten er det en sørgelig ting at det står så lite om henne på nettet, og det er nesten ikke bilder å finne.
Plutselig ingen wiki til og med.
Det ergrer meg og jeg lurer på hvorfor.

Dermed setter jeg i gang og lurer meg selv med at jeg kan si litt om Suzanne Brøgger i dag og mer en annen dag.

Mens endel av de kvinnene som var litt eldre enn meg
lærte å fri seg fra kjærligheten og familien (som om)
og begynte å pule av Suzanne Brøgger, lærte jeg å se og lukte på små ting og å tenke. Ikke så verst det heller. Denne posten handler litt om å se og lukte, tenkingen får bli en annen dag.

"Tørkevær" var den første boka for meg

Den kom rett etter Fri oss fra kærligheden, Kærlighedens veje & vildveje og Creme fraiche: de bøkene som gjorde henne kjent.

Baksideteksten til Tørkevær sier

- Dette er en bok om den lille verden og om den store, om hva som er viktig, om døden, om det å ha fem sanser og bruke dem.
Og den er framfor alt en bok om å ha ro.


Den gjorde dypt inntrykk på meg med sine beskrivelser:

"Værelset mitt skal bli svakt laks og sjokolade - akkurat som det silkelommetørkleet jeg fant på loppetorget i Paris.
Gardinene er av blonder, dyppet i te."

og

"Spiste ertesuppe hos Signe. Vi hjelper Ellen med oppvasken.
Vi snakker om hva det er på de skitne tallerknene. Om det er mye eller lite eller om det er fett. Vi har midler for alle situasjoner. Det er meg som tar oppvaskkluten og tørker av komfyren.

- Det gikk fort! sier Ellen. Men det var kanskje ikke så mye der?
- Nei, jeg syns egentlig ikke det,
svarer jeg ved nærmere ettertanke."

For Suzanne Brøgger hadde flyttet ut på landet

Og samtidig som hun sitter og skriver og tenker og lar William Blake og Rilke dukke opp i teksten så lever hun mye i hverdagen amarylliser og og katter og bengalske bukser og med med naboer som Signe som har

"vridd nøkkelen om og murt igjen kolonialdøra. Der trappen var, har hun plantet stemorsblomster. Innvendig har hun fått sofagruppe med pyntebamser og trepanel. Nå drømmer hun om et badeværelse og varmt vann."

Hun pekte på de små detaljene i hver enkelt ting

Hver lyd, hvert synsinntrykk. Og hun lærte meg til å legge nøyere merke til de tingene. Eller er det kanskje heller sånn at man leser en som skriver om noe som finner ekstra gjenklang i deg selv,
slik at de dytter deg videre på den veien du allerede er, kanskje det.

Det er i alle fall ingen tvil om at hun påvirket meg til å ta inn verden på en mer nøye og intens måte.


Boka var av den typen som man må rive opp sidene på for å lese. Anstrengende, men hyggelig.