Suzanne Brøgger og meg
Jeg har hatt lyst til å skrive om Suzanne Brøgger bestandig.
Men hun har vært så betydningsfull for meg at det er for mye jeg skulle ha sagt om henne.
Dermed blir Brøgger-posten utsatt og utsatt, og det er jo egentlig noe stort tull.
For hun er en av, om ikke den, men jeg slipper heldigvis å rangere, kunstneren som har hatt størst innvirking på hvordan jeg faktisk lever livet mitt.
Dessuten er det en sørgelig ting at det står så lite om henne på nettet, og det er nesten ikke bilder å finne.
Plutselig ingen wiki til og med.
Det ergrer meg og jeg lurer på hvorfor.
Dermed setter jeg i gang og lurer meg selv med at jeg kan si litt om Suzanne Brøgger i dag og mer en annen dag.
Mens endel av de kvinnene som var litt eldre enn meg
lærte å fri seg fra kjærligheten og familien (som om)
og begynte å pule av Suzanne Brøgger, lærte jeg å se og lukte på små ting og å tenke. Ikke så verst det heller. Denne posten handler litt om å se og lukte, tenkingen får bli en annen dag.
Og den er framfor alt en bok om å ha ro.
Den gjorde dypt inntrykk på meg med sine beskrivelser:
"Værelset mitt skal bli svakt laks og sjokolade - akkurat som det silkelommetørkleet jeg fant på loppetorget i Paris.
Gardinene er av blonder, dyppet i te."
Vi snakker om hva det er på de skitne tallerknene. Om det er mye eller lite eller om det er fett. Vi har midler for alle situasjoner. Det er meg som tar oppvaskkluten og tørker av komfyren.
- Det gikk fort! sier Ellen. Men det var kanskje ikke så mye der?
- Nei, jeg syns egentlig ikke det,
svarer jeg ved nærmere ettertanke."
"vridd nøkkelen om og murt igjen kolonialdøra. Der trappen var, har hun plantet stemorsblomster. Innvendig har hun fått sofagruppe med pyntebamser og trepanel. Nå drømmer hun om et badeværelse og varmt vann."
slik at de dytter deg videre på den veien du allerede er, kanskje det.
Det er i alle fall ingen tvil om at hun påvirket meg til å ta inn verden på en mer nøye og intens måte.
Boka var av den typen som man må rive opp sidene på for å lese. Anstrengende, men hyggelig.
Men hun har vært så betydningsfull for meg at det er for mye jeg skulle ha sagt om henne.
Dermed blir Brøgger-posten utsatt og utsatt, og det er jo egentlig noe stort tull.
For hun er en av, om ikke den, men jeg slipper heldigvis å rangere, kunstneren som har hatt størst innvirking på hvordan jeg faktisk lever livet mitt.
Dessuten er det en sørgelig ting at det står så lite om henne på nettet, og det er nesten ikke bilder å finne.
Plutselig ingen wiki til og med.
Det ergrer meg og jeg lurer på hvorfor.
Dermed setter jeg i gang og lurer meg selv med at jeg kan si litt om Suzanne Brøgger i dag og mer en annen dag.
Mens endel av de kvinnene som var litt eldre enn meg
lærte å fri seg fra kjærligheten og familien (som om)
og begynte å pule av Suzanne Brøgger, lærte jeg å se og lukte på små ting og å tenke. Ikke så verst det heller. Denne posten handler litt om å se og lukte, tenkingen får bli en annen dag.
"Tørkevær" var den første boka for meg
Den kom rett etter Fri oss fra kærligheden, Kærlighedens veje & vildveje og Creme fraiche: de bøkene som gjorde henne kjent.Baksideteksten til Tørkevær sier
- Dette er en bok om den lille verden og om den store, om hva som er viktig, om døden, om det å ha fem sanser og bruke dem.Og den er framfor alt en bok om å ha ro.
Den gjorde dypt inntrykk på meg med sine beskrivelser:
"Værelset mitt skal bli svakt laks og sjokolade - akkurat som det silkelommetørkleet jeg fant på loppetorget i Paris.
Gardinene er av blonder, dyppet i te."
og
"Spiste ertesuppe hos Signe. Vi hjelper Ellen med oppvasken.Vi snakker om hva det er på de skitne tallerknene. Om det er mye eller lite eller om det er fett. Vi har midler for alle situasjoner. Det er meg som tar oppvaskkluten og tørker av komfyren.
- Det gikk fort! sier Ellen. Men det var kanskje ikke så mye der?
- Nei, jeg syns egentlig ikke det,
svarer jeg ved nærmere ettertanke."
For Suzanne Brøgger hadde flyttet ut på landet
Og samtidig som hun sitter og skriver og tenker og lar William Blake og Rilke dukke opp i teksten så lever hun mye i hverdagen amarylliser og og katter og bengalske bukser og med med naboer som Signe som har"vridd nøkkelen om og murt igjen kolonialdøra. Der trappen var, har hun plantet stemorsblomster. Innvendig har hun fått sofagruppe med pyntebamser og trepanel. Nå drømmer hun om et badeværelse og varmt vann."
Hun pekte på de små detaljene i hver enkelt ting
Hver lyd, hvert synsinntrykk. Og hun lærte meg til å legge nøyere merke til de tingene. Eller er det kanskje heller sånn at man leser en som skriver om noe som finner ekstra gjenklang i deg selv,slik at de dytter deg videre på den veien du allerede er, kanskje det.
Det er i alle fall ingen tvil om at hun påvirket meg til å ta inn verden på en mer nøye og intens måte.
Boka var av den typen som man må rive opp sidene på for å lese. Anstrengende, men hyggelig.
20 Kommentarer:
Har ikke lest Suzanne Brøgger, men ble vedlig nusjerrig nå. Likte veldig godt det du skrev; "Eller er det kanskje heller sånn at man leser en som skriver om noe som finner ekstra gjenklang i deg selv, slik at de dytter deg videre på den veien du allerede er, kanskje det".
Jeg hadde en noe lignende opplevelse da jeg leste Robert M. Pirsigs bok Zen and the Art of Motorcycle Maintenance". En bok som diskuterer bl.a verdier og kvalitet (ikke motorsykler). Den er tilgjengelig på nettet, og kan lastet ned. Men jeg greier ikke å lage en link til deg.
Takk for lesetips :-)
Pirsigs bok har jeg prøvd meg på etter mange anbefalinger, men den snakket ikke helt til meg.
Hvis dere likte dette anbefaler jeg dere å starte med nettopp Tørkevær, ikke f.eks det lille eksemplaret av JA som står ulest i så mange bokhyller.
Hun har skrevet mange bøker, de er svært ulike hverandre.
Jeg har bare lest Waldemar Brøgger, men det kan også anbefales!
Men det vet ikke jeg hvem er!
Jeg sitter og pusler en ny S.B-post. Det er tungt å blogge om helter. Jeg skjønner hvorfor folk bare driver og rakker ned på VG, når helteblogging er så mentalt anstrengende.
Rart med dette, med bøker som snakker til deg og bøker som ikke snakker til deg. Hva det er som får dem til å snakke til akkurat deg, til meg. Er det noe med felles referanserammer? Forankringspunkter man kjenner seg igjen i?
Susanne Brøgger har jeg lest litt av. Mer enn man skulle vente, faktisk, siden hennes bøker er av dem som aldri helt har snakket til meg, ikke helt min dialekt? Men av ulike grunner, mye påvirking og anbefalinger fra folk med en vurderingevne jeg til tider har satt høyere enn min egen, prøvde jeg flere ganger. Uten at jeg og tekstene helt fant tonen? Men faktisk ga det meg mye mer, mye mer av Brøgger også, å lese deg skrive om henne her, enn det jeg noen gang fikk av å leese henne selv.
og forresten: Pirsigs bok, som jeg diskuterte med en kollega en halv time før jeg leste referansen til den her (tilfeldig? neppe!), handler jo faktisk om motorsykler også. ;-) Siden jeg var, og er, opptatt av samspillet mellom teknologi og samfunn, teknologiens sosiale rolle og slike ting, snakket den til meg, ja. Faktisk mest om hvordan vi kan leve med teknologien på en best mulig måte, uten å bli slaver av den, uten å la oss styre av den. Så da hadde vi en felles dialekt, teksten og jeg.
Da jeg var veldig ung, veldig romantisk og veldig nyforelsket i ham jeg senere giftet meg og fikk barn med, leste jeg Fri oss fra Kjærligheten. Jeg ble døds-provosert av den boka den gangen, for hun stilte jo spørsmål ved alt det som jeg ville tro på! Siden har jeg vært borti ting hun har skrevet som jeg har likt bedre. Kanskje lese mer av henne nå...
Tja, felles referanserammer? Det gjaldt ikke meg og Suzanne Brøgger i alle fall. Jeg tror jeg skal skrive om det i morgen. Hun påvirket meg der også, jeg ble nødt til å skaffe meg referanserammer for å forstå hva hun snakket om.
Men en tone, et språk tror jeg.
For min del.
Samspillet mellom teknologi og samfunn, det er interessant. For tiden syns jeg det er best å se på hvordan samspillet folk i mellom endrer seg av internett.
Fri oss fra kjærligheten har sin funksjon den, selv om hun skrev helt andre ting om kjærligheten senere.
Ja jeg fikk "Fri oss fra kjærligheten" midt i halsen da jeg var 19 år, og den gikk rett inn. Hun ble en rollemodell og med den rollemodellen kunne jeg gjøre akkurat som jeg ville, og det gjorde jeg. Siden har jeg forsøky å lese alt hun hjar skrevet, fulgt med på hvor i verden hennes oppmerksomher er nå. Og ett av mine prosjekter var å få skrevet at fan-brev til henne, det gikk mange år, men i fjor, 30.12.08, da gjorde jeg det. Det kjennes godt å ha fått sagt på en side og veldig fort, hva hun har betydd. Hun tenker! Hun tør!
Det er en god følelse, å kjenne friheten, og å bruke den.
Jeg har ikke fått helt fot for den/de siste bøkene, har du?
Hva er originaltittelen til Tørkevær? Jeg sitter våken fordi jeg har vondt i halsen, og ville gjerne bestille den. Men jeg finner ingen med titler som ligner (heller ikke i wiki-biografi).
Nei den likner slett ikke, En gris som har været oppe at slås kan man ikke stege
Takk! Da bestilte jeg den, og en tegneserie (Maus) til ham jeg bor sammen med.
Det skal bli moro å lese Brøgger! Jeg tenker mye på det du skriver om å være et objekt. (Også i kommentarfeltet til superheltinneposten.)Jeg kjenner en annen klok kvinne som er opptatt av det samme. Jeg syns jo det er helt sant, det er ikke nødvendig å være sexy hele tiden. Samtidig lå mye av ungdomsopprøret mitt i å kreve retten (!) til å være et objekt, gjennom å bruke utfordrende klær og sminke. Så jeg må gå noen runder for å legge dét bak meg. Sånn at pynting blir et valg og noe ekstra, og ikke grunnpakka.
I all hast: Det er jeg som liker Tørkevær best, tror mange ikke vil like den. Essaysamlingene er kanskje lettest å like.
(Mer senere, jobber for fullt her nå.)
Ja, slutter meg til essaysamlingene. Spesielt "Seid" som hun ble nominert til nordisk råds litteraturpris. Der oppsummerer hun nittiåra på en aldeles fortreffelig måte. Hvorfor har vi ikke sånne essayister (kvinnelige) i Norge?
Det vet ikke jeg, kanskje vi har det, men ingen er vel så offentlige som hun var? Og skriver om så mange ulike felter kanskje?
Nå måtte jeg ta frem essaysamlingene fra hylla litt, Seid, Brygg, Kvælstof og Pepret Sus. Kanskje jeg må lese litt i dem igjen til neste år.
Men først skal jeg hakke ingefæren, sjalottløken og persillen, renske paprikaen, skjære over aprikosene, stikke hull i tomater, skjære kålrot i to flak, legger klar to små gulrøtter og rosenkål, vaske ringerikspotetene, stikke hvitløk i lammet, åpne vinflaska, frese sterke små pølsebiter, legge på duk, tenne lys, se på blåskjellene i kjøleskapet, sose mer på nettet, ta på lebestift og lure på når jeg kan det første glasset med vin.
Noe av dette har jeg allerede gjort.
godt nytt år! men du, martinsen, du skriver jo like mangfoldig og interessant som brøgger. Jeg har fulgt denne bloggen en stund og den er noe av det beste jeg leser på nettet. Er blogg den nye boka, kanskje? Eller er du essayist i tillegg? Jeg kunne i hvert fall tenkt meg å lese en essaysamling i bokform av deg.
Blogg er kanskje innimellom den nye boka, men med langt fra samme anerkjennelse som om tekstene var på papir valgt ut av en redaktør som, i alle fall for noen forlags del, gir dem godkjentbevis.
Jeg skulle virkelig ikke ha noe mot å samle noen tekster på papir, men slik jeg har skjønt det selger essaysamlinger så dårlig hvis man ikke er kjent for noe annet fra før, f.eks skjønnlitteratur, at forlag ikke gir dem ut som førstebok.
Jeg har sendt noe annet til forlag uten hell, kanskje var det riktig at det ikke var godt nok, det var ikke litterært nok sa redaktøren, og det liknet mer på bloggposter. Det ligger i et dokument som jeg går og skuler på, tenker å gå ordentlig inn i det og gi det en sjanse til.
Uavhengig av det så er jo mye av det jeg leser i bokform bloggnært på den måten at det er skrevet i hverdagslige former og nært til den private personen som skriver det, jeg liker den utviklingen godt.
Jeg leverer tekster til Journalisten, det er fint, og det er sannelig snart 2 år siden første gang nå. Nå sitter jeg og strever med neste tekst, den skal leveres om en uke.
God nyttår til deg også, og tusen takk for det du skrev, det var oppløftende å lese.
kristians notisblogg kom akkurat med noen eksempler
Jeg leser Tørkevær på nytt. Da jeg kom til avsnittet om gardinene som er dyppet i te, sto jeg opp fra sengen for å blogge om det. Men det har jeg jo gjort en gang før i livet. Vel, ingen tvil. Suzanne Brøgger var med på å utvikle sanseligheten min overfor alle inntrykkene som fins i livet.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden