søndag, februar 04, 2007

Skrivebordet mitt

Skrivebordet, som også er stuebordet og spisebordet eller hva de heter alle bordene. Her er det bordet, men siden vi skriver her mer enn vi spiser her så kan det vel alltids hete skrivebordet.

Hjemme hos folk ser det ikke sånn ut.
Selv hvis jeg stikker innom.

Folk har duk og stearinlys og blomst på bordene sine. Og hvor faen har de det som jeg har her? For de har det ikke på arbeidsbordet sitt på soverommet heller, så fortell meg.

Nå syns ikke jeg at det er fint heller at det ikke er tegn til liv i ens egen leilighet.

Hvor har folk prosjektene sine? Jeg ser at de har reol, og i den er tv, videoer, cd-er, musikkanlegget står ikke på en stol.
Men hvor gjør de av veskene sine?
Mobilene?
Almanakkene?
Den boka som jeg må huske å gi til Anne?
Fjernkontrollene?
Dagens aviser?
Gårsdagens artikler revet ut?
Den boka jeg leser.
Synålene jeg har funnet frem for at jeg ikke skal glemme å reparere.
Det minnet som jeg ikke har bestemt om jeg skal kaste eller spare.


Jeg er besatt av forholdet mellom rot og orden.
Etter en av de forrige postene ble jeg inspirert til å lage meg en stor roteskuff. Der skulle uferdige prosjekter og uleste artikler ligge til jeg så meg i stand til å ordne med dem.

Det gikk akkurat sånn jeg fryktet. Jeg dukker ikke ned i skuffen for å fikse og ordne. Og nå er skuffen blitt noe som kan brukes som et skummelt element i en film: hvem vet hva som skjuler seg der inne.

Jeg har akseptert ståa såpass at jeg ikke legger nye ting ned i skuffen, det er derfor de tingene må være på bordet, så blir de hvertfall lest de artiklene. Men det som alt er kommet ned i skuffen: jeg er redd de sakene er sjanseløse.

Gjestestress i mai.

Å roe seg ned før bilferie.

11 Kommentarer:

Blogger othilie sa ...

Min mor syns alltid at vi rotet så mye hjemme. Vi var seks stykker på tre rom. Hun ryddet og kjeftet, ryddet og kjeftet."Kan du ta den boka å legge den på rommet?" Jeg har alltid omfavnet filosofien om at der det ikke ligger personlig gjenstander rundt og slenger og vitner om liv, der er det ikke noe liv! Så jeg rydder, jeg har en ganske så minimalistisk tilnærming til møblering nå for dagen, men jeg lar livet ligge fremme i form av halvleste bøker, ubrettede klær, lekekassene står sentralt plassert, helt uten system. Jeg har duker og lys, men de er omkranset av det som vi måtte holde på med; klippe snøkrystaller, tegninger, bærbar PC med tilhørende faglitteratur, fotoalbum og klær lett henslengt over en stol, brukt en gang og klar for å brukes minst en gang til. Hyllene i gangen er et salig kaos av innkjøpte stoffer som en gang kanskje kan brukes, til hva vet jeg ikke, spill som vi av og til spiller, kassetter med musikk og språkurs og store kasser med fargerikt ulltøy som ikke helt har funnet veien oppi. Jeg lurer på det samme som deg, hvor har folk tingene sine?

04 februar, 2007 16:45  
Anonymous Anonym sa ...

Jeg begynner å ane at dette er én av mine favorittblogger.

Når det gjelder rot: du er velkommen hjem til meg! Her er det ganske ekstremt for tiden, og jeg gidder ikke gå rundt og rydde hele tiden - boken jeg holder på å lese skal være der jeg trenger den, laptopen står fint på studebordet og rot beviser at noen bor her. Og her bor det fem stykker. ;)

04 februar, 2007 19:33  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det er ikke så mye roteposter her som det var før i tida.

Jeg skal nok raskt skremme deg vekk igjen med et par døden-poster og noe om konkave mager, ha ha.

04 februar, 2007 19:52  
Anonymous Anonym sa ...

Jeg gjorde en test da jeg flyttet for 5 år siden. En haug med papirer og duppeditter av typen fr.martinsen ramser opp ble stappet i en eske. Esken gikk rett i boden, og der har den stått siden... Snart havner det en eske til i boden, skal bli gøyalt for mine arvinger å sortere...

Konkave mager liker vi ikke, flere roteposter istedet !

Anne

04 februar, 2007 20:22  
Anonymous Anonym sa ...

Det skal mye mer enn død og konkave mager til for å skremme meg vekk.

04 februar, 2007 23:45  
Blogger Imidlertid sa ...

Jeg har et angstbitersk forhold til mitt eget rot. Hvordan blir man venner med rotet?
Jeg har mye av det, men det suger kreftene ut av meg. Jeg lider nemlig av omfattende beslutningsvegring, og forstår ikke hvilket nivå av rot som er et tegn på liv, og hvilket som er et tegn på person med dårlig boevne.

Mitt rot havner i Mount Everest eller på elefantkirkegården.

Jeg vil ikke si at Fr.Martinsen er flink, for jeg syns ikke blogg burde være et prestiseprosjekt.
Men bloggingen til Fr.Martinsen gjør meg ofte glad, og får meg av og til til å tenke. Det må man da kunne si.

06 februar, 2007 21:20  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg har ikke noe som likner balanse, av og til er jeg venn av rot, av og til er jeg hysterisk, som en nøye lenkeleser vil se.

Og av og til, er jeg dessverre som othilies mor og spør om noen kan rydde den boka, for det er en ting som ikke er så bra. Det hender at ens egen bok er liv og en annens bok er rot. Det er forferdelig, og heldigvis hender det at en annens bok er trygt og godt å se på.

Og kommentarer gjør meg innimellom glad, og bloggingen er ikke prestisjeprosjekt men en glede. Og av og til en krykke. Det må man kunne si.

06 februar, 2007 22:35  
Blogger Imidlertid sa ...

Jeg har jo lest at du blir stresset av rot, men det virker som om det oftest skjer når andre muligens skal få se rotet ditt.
Lever du greit med rotet når det ikke er uvedkommende der?

07 februar, 2007 20:54  
Blogger fr.martinsen sa ...

Tja. Jo det påvirker hvem som skal komme inn her, og det irriterer meg også.

Men, det er nok alltid hyggelige tegn på liv her, som ikke irriterer meg i det hele tatt, så så ille er det ikke heller.

Jeg tror ikke jeg er konsistent, og det er vel en av tingene som gjør meg til et menneske og ikke at vi mistenker meg for fiksjonsblogging. (som jeg er for).

Jeg hadde en mistanke til han her fra første stund. Tror den perfekte lay-outen gjorde sitt. Har ellers vanskelig for å peke ut hva det er.

08 februar, 2007 08:02  
Blogger Strekker sa ...

Jepp. Jeg hadde også mistanke. Jeg er heller ikke motstander av fiksjonsblogging. Det var egentlig teit av meg å lufte mistanken i kommentarfeltet der borte, det raker jo ikke meg om det er virkelig eller ikke. Og dumt å prøve å punktere illusjonen. En dårlig impuls, altså.
Jeg ser det har blitt dårlig stemning der borte etterhvert. Jeg burde kanskje be om unnskyldning.

Det er flere ting som gjør at jeg ikke syns den bloggen er så troverdig. Layouten, som du nevner. Og dramaturgien, som er iøyenfallende passende - det ble klart etter bare to-tre poster. Osv osv.

Jeg lurer på hvorfor jeg følte behov for å skrive det der inne. Jeg tror kanskje det var fordi jeg syns det blir litt usselt, på en måte, overfor de som tydeligvis engasjerer seg voldsomt i livet hans slik det fremstår gjennom bloggen. Men det er jo i så fall deres problem, at de lever seg sånn inn i en fortelling som de ikke vet om er fiksjon eller virkelig. Kanskje er de nettopp det de liker. Så dvergen har nok vært smålig, denne gangen.

10 februar, 2007 14:05  
Blogger fr.martinsen sa ...

Nja, det er da ikke bare usselt. Det er et signal om hvordan teksten virker. Og hvis den er fiksjon så er jo det en viktig respons. Og forsåvidt hvis den ikke er det også.

Det er interessant hva det er med den som får den til å virke fiktiv.

Kanskje du skulle lage en post om det.

10 februar, 2007 20:13  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden