Komplimenter

Jeg anbefaler å legge vekk klissfilteret et øyeblikk hvis du skal lese denne. Jeg prøver å unngå kliss, men dette syns jeg er vanskelig å skrive om uten å se for seg at noen sier:

Rekk meg spyposen søster

Så selvforherligende kan det virke, det ser jeg selv. Så hvis du er i det irriterte, distanserte hjørnet, gå ut av denne og kom tilbake en annen dag hvis det går over. I mellomtiden skal jeg være inderlig og åpen og alt som bra kan være.

Intet mindre enn transparent?

Nåja, kanskje ikke helt transparent da,
men jeg liker det ordet for tiden.

Saken er

Jeg husker komplimenter som er 10 og 20 år gamle. Tenk på det,
noe noen sa uten å legge no vekt på det for lenge siden bærer jeg fortsatt med meg, husker på det innimellom. Det kan fortsatt gjøre meg glad. Det har sikkert formet meg også.

På samme måte som takknemlighet har.

Jeg sparer på komplimenter

Særlig fra fremmede som ikke venter noe tilbake.
Og det er derfor jeg vil fortelle om det. For vi vet alle hvor hyggelig det er når noen gir et kompliment sånn til hverdags. Men vet du egentlig hvor fint et skjult kompliment kan være?

En eldre kollega lærte meg

Jeg var ung og uerfaren og satt på en restaurant med noen kolleger. Etter en stund kom en mann bort og sa til meg at han syntes jeg var vakker og at det var fint å hvile øynene på meg, han presiserte at han bare ville si det til meg, og så gikk han.

Kollegaen min spurte om jeg ble brydd av det, og jeg sa ja, og hun sa at dette komplimentet skulle jeg huske, for det kom fra en mann som ikke ville ha noe tilbake fra meg, han gikk jo.
Bedre kunne man ikke få det.

I det siste har jeg fått ros på jobben på den måten at noen jeg ikke kjenner har snakket med en sjef om noe jeg har gjort.
Og hyggelig for meg sa sjefen det til meg etterpå.

Går dette bra? Syns du det blir vel mye? Det kommer mer.

I Tordenbloggen

Der fant jeg plutselig et kompliment fra Aandrea, som jeg ikke aner hvem er. Det var en ros så etter min smak at jeg holdt det for åpent at det var en venninne som prøvde å støtte meg, men så kjente jeg ikke igjen språket hennes og spurte.
Så fremmede Aandrea, takk for at du skrev:

By Aandrea. November 21st, 2006 at 1:46 am
Fr. Martinsen fordi hun er åpen og ikke dømmende, fordi hun er intellektuell og morsom, fordi hun tagger med kunstgjødsel og fordi hun skrev om Morten Aulie der andre trodde de så et opprør. Fordi bloggen er intelligent og flink og kunstnerisk og personlig og pen og grei og hyggelig og humoristisk og lærerik og og og det er en berikelse å lese henne, men hvem f… kjøper julegavene før jul??

Den gjør meg fortsatt glad. Og denne som jeg oppdaget fordi jeg prøvde å google opp en spamkommentar. Det var jo helt tilfeldig at jeg fant den. Der lå den helt stille og sa ingenting. Takk.

Avslutter med en lærepenge

For ti år siden var kollegene mine på fest og jeg var hjemme.
Utpå kvelden ringte en av dem og fortalte at de var to stykker som hadde sittet og snakket lenge om meg, bl.a om hvor tilstedeværende jeg alltid var.

Jeg ble jo glad såklart, jeg legger vekt på tilstedeværelse.
Men nå gjorde jeg en tabbe. Jeg avbrøt ham og sa vent litt,
jeg kommer ned. Jeg ville høre alt. Men da jeg kom ned var jo øyeblikket over og kollegaen blitt surrete, så jeg fikk ikke mer.

Moralen er

Hvis noen begynner å rose deg, hold kjeft og hør etter.

(Og så er det jo en annen moral her, men det skjønner du jo selv).