Det er meg og Willoch

Jeg gidder ikke si hvor gammel jeg er,
så mye age-ism som det er i samfunnet vårt.

Jeg gidder ikke si hvilket kjønn jeg er heller, jeg kan switche mellom fr. og mr.martinsen i massevis, og fr. er til orientering betegnelsen på en kvinne når man mener at sivilstanden er uvesentlig.

Så jeg er uten alder, kjønn og dere vet ikke om jeg har pult.

Men la oss si at jeg var f.eks 46

Så skjer det oftere og oftere at jeg tenker, hm - dette tar jeg mye roligere enn for 3-4 år siden, gjør jeg ikke det da? Eller, - for ti år siden var jeg da sykelig opptatt av vindusvask, hva andre syns og andre ting som er ubekvemt å være fryktelig opptatt av.

Oftere og oftere hører jeg meg selv si, faen jeg er jo enda ikke utlært og se hvor langsomt det går, jeg har fortsatt ikke forstått meg på en masse ting og med dette tempoet kommer jeg til å være ferdig modnet voksen som 80-åring.

Dette tenker jeg parallelt med

at jeg driter ut Kåre Willoch.
Han kom ikke på at Israel ikke var vår eneste godvenn før han var ute av regjeringsbygget og han måtte få funksjonhemmede barnebarn før han modnet og blomstret som klok allfader.
Og det siste er jaggu at han syns staten ved rød regjering skal kjøpe opp tomter som Oslo kommune ved blått byråd har stelt dårlig til slik at vi får det stygt nede i Bjørvika.

Tåpelig, tåpelig, har jeg sagt i årevis

å bli så moden og klok når man ikke har makt lengre.
Dere skjønner antakelig resten selv. Det viser seg altså at ikke bare Willoch, men også jeg, modner langsomt.

Jeg er sånn nogenlunde bra som mor nå, som jeg har fått voksen datter. Å være kjæreste, kunne virkelig vært bedre.
Jobben? Stort forbedringspotensiale.

Så sånn går det.
Hvis jeg er heldig og runder 80 er det mulig jeg har fått til sakene.