søndag, juli 12, 2015

Om å lese legen Skårderud

Når kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik, i en kommentar i avisen deler en historie fra den gangen Finn Skårderud lanserte «Sultekunstnerne. Kultur, kropp og kontroll» med bokbad på Rockefeller for mer enn 20 år siden, går jeg ut fra at det er for å tegne et bilde for oss av hvordan Finn Skårderud og all hans tekst fra artikler og bøker til opptredener i bokbad og Trygdekontor kan se ut for oss som ikke er Finn Skårderud, for eksempel et ungt menneske med spiseforstyrrelser.

Hun er med i historien selv, men den handler ikke egentlig om henne. Hun bruker seg som et eksempel og forklarer med sitt nå voksnere blikk hvordan vår oppfatning av en behandlende lege med Skårderuds posisjon kan ha uheldige sideeffekter. Slik forstår jeg teksten. Med det tillegget at dette handler om en faktisk lege, Finn Skårderud.

Der eg stod framfor han likna eg nok alle dei andre i salen, normalvektige unge jenter som sa «sjå meg, sjå meg». Og der sat han og sa nøyaktig det same: «sjå meg», med ein estet sitt blikk på verda.

Tillegger hun Skårderud en intensjon når hun skriver: «Eg hugsar eg såg på han, tenkte at du nyttar sjukdommen som råstoff for ein romantikk.» Det gjør hun kanskje. Det eller dårlig dømmekraft, ikke særlig bedre å høre om seg selv. Likevel mener jeg det kan være verdt å diskutere hvilke konsekvenser en slik oppfattelse av legen og den behandlingen han tilbyr kan ha.

«Kva om nettopp ønsket om å bli sett av Skårderud, bli ein del av dette estetikkens univers, jagar fleire inn i enn ut av ein identitet med forskrudd kroppskjensle?»

Min første reaksjon på svaret fra Skårderud var glede over at han erkjente seg såret, jeg setter pris på ærlighet. Han så Sandviks kommentar som forsøk på karakterdrap og en villet skade. Sterke ord. Etterhvert så jeg svaret som knapt. Han vil ikke snakke mer om det, avfeier med: «Jeg kan ikke fortsette en debatt på slike premisser. Jeg får satse på det jeg har tro på i jobben: åpen dialog.» (skjønt jeg ser ikke hvordan de to setningene henger sammen).

Det nye behandlingsstedet Villa Sult har gode lokaler og likner ikke en sykehuskorridor, skriver Skårdeud. Men det er langt mer enn hyggelige korridorer Sult selger seg inn som på nettstedet sitt.

Hvis vi nå ser bort fra Skårderuds intensjoner. Kan det være at han har stilt seg i en posisjon der han kan bli romantisert sammen med lidelsene? Jeg syns det er synd at en kommentator som Anders Giæver i VG, som jeg vanligvis leser med glede avfeier Hilde Sandvik med at hun nuller ut seg selv som kritiker av Skårderud ved å fortelle om en episode Skårderud ikke kan huske som 24 år siden. Men det er jo ikke vesentlig. Episoden står jo der bare som et forklarende eksempel på at alle må finne seg i å bli tolket straks vi går ut døra. Jeg antar kommentaren hennes like gjerne kunne tatt utgangspunkt i at hun så Skårderud på Trygdekontoret.

Siden har flere fagfeller forsvart Skårderud, som Karl Eldar Evang i går. Han skriver «Hilde Sandvik sauser sammen Finn Skårderuds offentlige rolle med hans pasientarbeid.» Men kan en pasient la være?

Fredag svarte Hilde Sandvik på spørsmål i Morgenbladet

Den eneste jeg har sett som har gitt noe støtte til Sandviks poeng er Marianne Hatle, spesialist på spiseforstyrrelser: - Hvis man gjør en spiseforstyrrelse til en identitet, så kan det bli en kronisk sykdom.

Hun tror ikke Skårderud har som intensjon å romantisere spiseforstyrrelser, men sier at hun kan forstå at det kan tolkes på den måten på grunn av måten han uttrykker seg på.


Skårderud leser kulturen, han må vel finne seg i å bli lest selv. Jeg ville likt å se en Skårderud lese Skårderud, og det var kanskje det Hilde Sandvik gjorde.

1 Kommentarer:

Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg fikk en kommentar via epost i går kveld fra en som ville være anonym. H*n skrev:
"Og de som romantiserer Skårderud ville aldri i verden stått fram og fortalt om det. For det ville jo betydd at de hadde mislyktes. Man snakker ikke om slikt. Se, det ligger i spiseforstyrrelsens natur. Jævlig jævlig rart at ikke Skårderud selv forstår dette."

- Og det ligger kanskje i menneskets natur også, stoltheten som gjør at vi nødig innrømmer idolisering?

"Jeg ville aldri ha innrømt at jeg idoliserer ham, forøvrig. Ikke for meg selv engang."

13 juli, 2015 07:40  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start