Hierarkier

Jeg satt på kaffebar i Reykjavik i ettermiddag og så på fire menn rett utenfor i gata. De sto og diskuterte, skulle åpenbart gjøre et tv-opptak. I begynnelsen var det ikke opplagt hvem som hadde de ulike arbeidsoppgavene, men det slo meg umiddelbart at det var to av dem som utmerket seg.

Dette var før jeg la merke til det hvite håret til en av dem. Så hva er det som gjør at jeg vurderer to av dem som øverst i de hierarkiene de tilhører akkurat nå, tenkte jeg. Jeg liker å tolke bredden på stripene i cordfløyelsbukser.

De to hadde briller som ba om oppmerksomhet. Han som viste seg å ha hvitt langt hår bak hadde virkelig ekstraordinære briller. Begge hadde dyre, tøffe, kule sko. Og så er det måten man tar selvsagt plass på i et sosialt rom.

Da mannen snudde seg og lot det hvite, lange håret komme til syne, skjønte jeg at han ikke bare var på hierarkitoppen i et ganske lite miljø. Her har vi en kar som er vant til å bli sett.

- Er han kjent på Island? spurte jeg hun som satt ved siden av meg, og hun begynte å le. Visst. Kunstner? Ja. Det også. Han var i bandet til Bjørk, før Bjørk. I Sugarcubes? Ja, og i bandet før Sugarcubes. Han skriver også. Nå er han politiker også, og skuespiller.

De fire oppløste gruppen og inntok rollene sine. Hvithåringen med påfallende briller var intervjuobjektet, han med nest mest se-meg-briller tok kontroll over opptakene. Mannen til høyre fremsto som en vanlig fyr på jobb, mens lydmannen stakk seg bort litt og var mer mimikkløs.

Slik var min analyse, men så kom jeg hjem til kjøkkenet og googlet og det ser ikke ut til at Ottar Proppe var med i Sugarcubes. Han kan ha vaket rundt likevel muligens.