Det går bra med meg

I dag var jeg på Radiumhospitalet for sjekk, slik jeg fortsatt er hver tredje måned. Det var ingen tegn til utbrudd av lymfekreft og såklart det gjorde meg grunnleggende lykkelig, helt inn i margen.

Selv om jeg føler meg fattet når jeg er der: Fattet, konsentrert om informasjonen jeg får, merkelig trygg gjør sykehusbygningen meg hver gang jeg er på vei inn, - følelser jeg må prøve å få beskrevet på en ordentlig måte en dag. Selv om det, ser blodtrykket og søvnkollapset i senga etterpå ut til å fortelle noe om at det er en påkjenning. Såklart.

De små 15 minuttene med legen er verdifulle

Bortsett fra den fysiske undersøkelsen på benken, leting etter kuler, tolking av blodprøvene tatt en time før, så kommer det hver gang frem informasjon som endrer forståelsen av hvilken situasjon jeg er i.

I dag vendte forståelsen seg fra at selv om jeg vet at jeg har sykdommen resten av livet, men at jeg kan bli riktig gammel og dø av noe annet likevel hvis jeg er heldig, har jeg sett for meg at med flaks ville det ikke komme utbrudd før jeg er en gammel kvinne. I dag skjønte jeg at det kommer til å komme utbrudd, men at det kan gå fint likevel. Det er viktig, for det betyr at det å frykte kulen ikke trenger å være riktig så gjennomgående.

Jeg hadde også en vrangforståelse av at legene tyr til sterkere lut hver gang, og så en dag er det ikke sterkere lut å ty til. Legen forklarte det jeg egentlig vet et litt annet sted i hjernen, at de tar en bit av kulen hver gang og analyserer den og lager behandlingsplan etter det. Jeg trodde det var sannsynlig at neste steg ville være stamcelle-something.

Og det kan tenkes det er

Men det kan også være den behandlingen jeg fikk for et år siden. Og den behandlingen var ikke skremmende i seg selv (når jeg ser på den i ettertid). Eller, og dette er interessant: De kanskje lar kulen være, hvis den ikke truer meg. Det hender kroppen klarer å stagge utbrudd selv. Dessuten er det en ny type medisin på vei inn. Alt dette på mine 15 minutter, det er mye informasjon og erkjennelse på 15 ganger 60 sekunder. En annen ting:

Jeg var ikke hysterisk

For en uke siden gikk jeg til sengs og ble var en kul under øret, ved buen til kjevebeinet. Jeg kjente og kjente og slo fast for meg selv at det jo var samme konsistens og størrelse som de andre to kreftkulene jeg har oppdaget. Jeg gikk likevel ned til Legevakten, bare for å utelukke en betennelse. Fordi immunforsvaret mitt ikke fungerer helt på topp etter behandlingen i fjor bør jeg være påpasselig.

Jeg gikk alene ned de få kvartalene fra Olaf Ryes plass til Legevakten og tenkte på alt som forandret seg så grunnleggende og plutselig igjen denne kvelden. Arbeidsoppgaver foran meg, to feriereiser, og selvsagt det truende ved behandling og fremtid.

I løpet av de par timene jeg var på venterommet ble kulen mindre, uten at jeg - pussig nok, det erkjenner jeg - tenkte rasjonelt på dette. Jeg ble sjekket og undersøkt og legen sa ved andre gangs sjekk at han ikke kunne kjenne noen kul. Jeg kjente den ikke heller nå.

Han var flink

Han fikk meg ikke til å føle meg dust. Han konverserte litt og jeg fikk vist meg som det ikke-hysteriske mennesket jeg mener jeg er. Jeg sa: Jeg vet ikke hva som har skjedd, men jeg vet at jeg ikke innbillet meg kulen. Han visste heller ikke hva som hadde skjedd. Jeg gikk hjem i natten og høstens planer kom tilbake og skulle sannsynligvis få bli realisert. Hurra.

Jeg fortalte legen på sykehuset dette i dag og han sa at det mest sannsynlig var den store spyttkjertelen som fikk en midlertidig forstoppelse. Spyttkjertlene mine er skadet av behandling, men kanskje dette kan skje med alle, vet ikke.

Bare en ting til

Jeg vet jo at immunforsvaret mitt er dårligere enn gjennomsnittets, men jeg har ikke satt meg inn i hva det innebærer. Man kan bare forestille seg det man kjenner til. Jeg kunne bare forestille meg halsbetennelser og bihuler, jeg kunne forestille meg, hva heter det, total meltdown, kroppens systemkollaps. Jeg forestilte meg ikke helvetesild. Jeg fikk det for noen uker siden.

Slik forstår jeg helvetesild

Da vi hadde vannkopper som barn slo immunforsvaret vårt sykdommen tilbake. Men en rest av viruset ligger stadig og gjemmer seg i enden av nervecellene mens immunforsvaret holder det i sjakk. Blir man gammel eller syk og har dårligere immunforsvar klarer ikke kroppen å stagge viruset og det kan komme frem som helvetesild. Heldigvis for meg viste jeg fastlegen min de små vablene bak i nakken med hånda på dørklinka på vei ut. Det var flaks, for da fikk jeg medisin som kan slå tilbake sykdommen hvis man starter behandlingen i løpet av 72 timer eller hva det var. Jeg håper dette står i "Vi over 60" hver uke, for små ikke-vonde vabler i et lite område er noe de færreste forter seg til legen med. Men helvetesild kan bli vondt og vare lenge.

Verden er atter ganske normal. Jeg skal på jobb i morgen. Fredag reiser jeg til Island en kort tur. Det blir bilder å vise frem her.

Andre tekster om kreft, jeg samler dem her

Kreft er den nye puppen
Hårene vokser
Hvorfor kaller vi det gift
Irritert på Fugelli
Jeg visste jo
Språket til kreftbloggere
Svart på hvitt og hardt
Jeg har glemt hvordan det er å være trett
Jeg har glemt hvordan det er å ha hår
Jeg hadde tenkt
Folk får mer enn de kan bære
Å våkne
Livsvisdom, og sånn
Smaken i maten
En overraskende følelse
Fremmede følelser