fredag, juli 31, 2015

Å lese om Kim Gordon

Hvorfor ville du se huset hennes, spurte venninnen min, da jeg fortalte at jeg ruslet forbi gården der Susan Sontag og Annie Leibovitz bodde i New York, mens jeg prøvde å se så lite fan/stalker-aktig som råd var.

Ja, hvorfor ville jeg egentlig det

Fordi jeg ville komme nærmere henne, svarte jeg. Men jeg vet jo at jeg ikke kommer så nært ved å se et hus utenfra. Men jeg liker å ta inn kunnskap gjennom alle sansene, flest mulig erfaringer, ikke bare gjennom lesing. Jeg husker bedre det jeg leser om byutvikling i New York nå som jeg ser bydeler og bygninger for meg etter å ha vært der mer. Jeg tenker stadig på meg selv som et utfordret barn som trenger å lukte og ta på verden for å forstå den, sitte helt foran i klassen, det trenger jeg.

Hvorfor leser jeg så gjerne biografier

Fordi jeg vil vite hvordan andre mennesker lever. Jeg har levd ganske lenge som voksen. Likevel tenker jeg stadig, har du enda ikke lært deg å takle denne lille utfordringen bedre, hvordan snakker andre mennesker til seg selv når noe slikt skjer? Hvordan har de orden i klærne sine, forholdet til foreldrene, hvor mye kjører de på rutine i livet, hvor mye utforsker de?

Så jeg glefset i meg Kim Gordons nye biografi "Girl in a band" selv om jeg aldri brydde meg om Sonic Youth. Jeg så, og hørte, Kim Gordons støyprosjekt på Yoko Onos Meltdown i London og ble begeistret både av musikken og hvordan hun bar seg på scenen. Jeg fulgte henne på Instagram og så at hun kom med biografi. Jeg har lest den, litt som jeg kunne lest hvem som helst sin fortelling hvis de skrev godt.

Hun reflekterer over å være kvinne i kunstmiljø, i band, Kathleen Hanna, sitt eget familieliv, forholdet til mannen som bryter sammen, foreldrenes coctail-hours i California, faren som var sosiolog, moren som var homemaker, storebroren Kellers mentale sykdom som preger oppveksten hennes. Hun reflekterer over eget liv.

Jeg liker måten hun er åpen på, liker for eksempel hvordan hun enkelt tegner et bilde av hvordan man kan være selvbevisst, eller kjenne seg sexy, og at dette ikke trenger å henge sammen med at man er kvinne.

When I first began playing onstage, I was pretty self-conscious. I was just trying to hold my own with the bass guitar, hoping the strings wouldn´t snap, that the audience would have a good experience. I wasn´t conscious of being a woman, and over the years I can honestly say I almost never think of "girliness" unless I´m wearing high heels, and then I´m more likely to feel like a transvestite. When I´m at my most focused onstage, I feel a sense of space with edges aroud it, a glow of self-confident, joyful sexiness. It feels bodiless, too, all weight-less grace with no effort required. The need to be a woman out in front never entered my mind at all until we signed with Geffen.


0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start