Jeg løper ett minutt og tretti sekunder
Og skit i hånfliret. Ett minutt og tretti sekunder løping er bedre enn ingen løping.
Folk som trener eller har trent, og Kari Jaquesson, aner antakelig ikke hva jeg snakker om. De tenker at man bare kan ta seg sammen. Og jeg tar meg sammen, med styrketrening. Med løping er det en helt annen sak.Jeg vil ikke bli andpusten
Jeg vil virkelig ikke. Hele meg sier, Nei. Jeg orker ikke å kjenne at det er tungt å puste, jeg vil puste lett og fritt. Jeg liker ikke å presse meg. Jeg sender opp muggen finger i tankene når noen snakker om mestringsfølelse og endorfiner. Kunne jeg tatt meg sammen?Joda. Men vi er en hel haug med mennesker som ikke tar oss sammen, som ikke lar oss inspirere av trening for begynnere der man starter forsiktig med å løpe og gå i ti minutter og ender med å løpe Sentrumsløpet. Heia Sentrumsløpet og alle som blir inspirert, og alle som tar seg sammen. Men nå snakker jeg om oss andre som ikke får til, gidder, kan, velg verb selv. Vi er mange. Det er et viktig helsepoeng at vi får stablet oss på beina og løpt noen sekunder vi også.
De som arbeider med helse-trening-motivasjon aner ikke hvor ille det kan stå til, skjønner ikke hvorfor vi sier: Nei. Neitakk til de gode forslagene. Personlig trener, er du crazy? Jeg er ikke godt nok trent til personlig trener, fuck off.
Min medisin er å begynne lavt nok. Ett minutt, sa jeg til meg selv, bare ett eneste minutt, hva med å bare gjøre det? Ok, da sa jeg. Først løp jeg ett minutt. Så økte jeg til ett minutt og femten sekunder. I dag økte jeg til ett minutt og tretti, de siste 15 var ubehagelige. Planen er å gjøre dette så jevnlig at jeg vil øke med nye 15 sekunder.
innlegg av fr.martinsen på
17:34
18 Kommentarer:
Og så jeg som trodde du skulle begynne med ett minutt og tretti sekunder fordi du var på vei over for å gjøre New York-maraton, og at Sentrumsløpet var for pyser
:-)
Jeg har det som deg, men jeg tenker annerledes. Jeg tenker at jeg burde bli andpusten. Jeg ser for meg blodårene mine som rør, og så tenker jeg at hvis jeg blir andpusten, så renner blodet (Les:Kloakken) fortere i årene (Les:Kloakkrøra) og da skylles driten (Les: Begge) bort og ut og vekk, - og jeg dør ikke av hjerteinfarkt.
Jeg tenker med andre ord at jeg burde trene, men man gjør sjelden noe man hater dypt og inderlig.
Den eneste måten jeg kan motivere meg til å løpe på er å tenke at noe er bedre enn ingenting, så jeg er helt med på ett og et halvt minutts-tankegangen. Jeg har kommet meg fra omtrent halvannen kilometer i mars til å kunne løpe ti kilometer uten å dø, men som regel løper jeg tre, fire, fem eller seks. Oftest fire-fem. Jeg skriver "løper", for noen ganger løper jeg raskt, og noen ganger jogger jeg. Den viktigste oppdagelsen for meg var at jeg måtte løpe sakte, sakte i begynnelsen, sånn at det aldri føltes jævlig. Sakte, sakte, sakte, så pusten henger med. Etter hvert kunne jeg løpe et ekstra stykke med samme pust. Men jeg synes ikke dermed at andre trenger å heve blikket over halvannenminuttsmerket.
Det jeg skrev ble ikke helt riktig, egentlig. For jeg liker (eller har lært å like) utholdenhetstrening, men synes styrketrening er kjedelig. Så jeg liker løpingen i seg selv, særlig jogging, med litt spurting på sluten. Men hver gang jeg skal ut vegrer jeg meg, og da sier jeg til meg selv at jeg kan jo bare kjenne hvordan det føles, og slutte om det føles fælt. Men jeg tror det kan være en del å hente på å sette ned tempoet, når man synes det er følt å løpe.
Jeg liker styrketreningen, det er så fort gjort å være flink: 3x12. 3x12 er veldig håndfast.
Selv om jeg kommer langsommere frem ved å pyse meg frem, så jo, antall sekunder jeg kan løpe uten å mislike det vil jo øke. Jeg sliter meg ikke ut på styrketreningen heller, men jeg er blitt mye sterkere.
Jeg tenker også at jeg burde bli andpusten, Hege. Jeg vil bare ikke likevel. Eller, jeg blir litt andpusten, litt. Og jeg har omtrent det samme bildet av blodårene som du. Det er derfor jeg tross alt løper mitt drøye minutt heller enn å la det være, det kan snart bli tett ser jeg for meg. Det gidder vi ikke.
Last ned appen "From couch to 5k", og lær deg at det å løpe et minutt og gå i et minutt i en viss mengde tid - og suksessivt øke - er en utmerket måte å øke ens egen kapasitet på uten å bli anpusten.
Løp så sakte du vil og tenk at de fire første ukene er styrketrening, ikke kondisjonstrenning, beina må lære at dette er det vi gjør nå for tida. Målet er ikke å bli anpusten, målet er å løpe lengre og lengre.
Ta deg ut i parken på denne måten og observer at selv de kjekkeste unge løpemenn bruker den samme teknikken for å bli bedre: intervalltrening.
Løping er smart. Kroppen husker at dette er helt naturlig å gjøre. Det som ikke er smart er å presse seg til blodsmak i munnen.
Du gjør alt helt rett.
Jeg underskriver på Strangers kommentar! Man kan lære seg å løpe lengre uten å bli noe særlig andpusten verken under trening eller når man er kommet et stykke. Man trenger ikke ha det jævlig for å få bedre kondisjon. Man trenger ikke like det man gjør, men det trenger ikke være jævlig. Og det er viktig og riktig at man trenger å styrke ledd og sener før man skal prøve så mye mer. Jeg beundrer alle som prøver seg på trening, det være seg styrke eller utholdenhet, uten å være særlig sportslig anlagt. Jeg er sånn selv.
Så oppmuntrende kommentarer å komme hjem til. Man må ikke bli andpusten for å øke lungevolumet og la hjertet jobbe, godt. Det er godt. Jeg visste det. Men likevel. Takk, dere.
Vil jeg løpe 1 minutt og 30 sekunder ganger 2 eller flere? Det er litt krevende, som Jonas sier. Det er jo kjedelig også. Men la oss se. Jeg kan prøve 2 ganger neste gang på gymmen, strekker meg akkurat dit i dag.
Lørdag reiser jeg til New York, har et gymprosjekt der faktisk. To be continued.
Det må sies: Styrketrening er også kondisjonstrening - i den forstand at hjertet blir litt ristet i og må jobbe hardere. Det er unnskyldningen til alle som bare liker å løfte på tunge ting og som hater andpustenhet. Jeg har det sånn jeg også. Og tenker vel egentlig at hvis kroppen min/hjertet mitt tåler tunge tak så trenger den egentlig ikke så mye mer. Hvor ofte er det livsnødvenidg å løpe maraton? Inntil zombieapokalypsen ikke i det hele tatt.
Du tilbyr en fristende utvei Mihoe, men jeg tror kroppen trenger utholdenhetstrening også. Dessuten liker jeg godt troen på at jeg åpner opp blodårene mine. Jeg holder fast ved min vei som ser ut til å være en middelvei mellom alle som har kommentert. La oss si den er gylden foreløpig. Og takk for at Kari Jaquesson og Marte Krogh ikke er de som har sagt noe.
Jeg som synes det er kjedelig å løfte tenker motsatt av Mihoe (helt upåvirket av forskning, dette er synsing av reneste slag), at når jeg løper bruker og styrker jeg jo kjernemuskulaturen, så jeg trenger ikke trene den ellers. Armer, ben og skuldre får ta de styrkeutfordringene de får i dagliglivet med klatring på gardintrapper (jeg er lav), løfting opp og ned av oppbevaringskasser (jeg er lav og bor i en ikke så stor leilighet), bæring av søppel til søppelrommet i neste oppgang, klesvask til og fra fellesvaskeriet et stykke unna, ukeshandling for to personer uten bil. Og hvis stemmen i hodet gnåler om at jeg må trene styrke for å få en best mulig alderdom, drukner jeg den i kaffe eller rødvin, avhengig av tid på døgnet. Funker for meg! Jeg får avlegge rapport om 25-30 eller så, ser at det er gjerne fra 55 og opp slektninger begynner å skrangle på grunn av livsstilsvalg.
OG! Nok en gang! Det er så lurt med halvannetminutts-tankegange, for man greier nesten alltid å overtale seg til å løpe i en kort periode. Jo lengre periode man setter seg som mål, desto større er risikoen for at man finner unnskyldninger. Å løpe halvannet minutt ganger to, tre ganger i uke, for eksempel, er mye, mye bedre for hjertet enn ikke å løpe. Det blir fort mer enn en kilometer i uka, og dét er noe for en utrent skrott.
"Jo lengre periode man setter seg som mål, desto større er risikoen for at man finner unnskyldninger."
Det er så sant. Da jeg startet med styrketrening for noen år siden ble jeg så skuffet over at hun som viste meg rundt bare satte opp fem øvelser. Men så sa hun at det viktigste var at jeg faktisk kom tilbake og gjorde akkurat de fem små øvelsene tre ganger i uka, så kunne jeg heller legge på flere etter hvert. Og det var sant, det funka.
Løping gir muskler, men det er nok lurt med noe ekstra etterhvert. Det kan du døyve med kaffe og rødvin i enda noen år, til kroppen din begynner å gi fra seg muskelmasse, da må vi kompensere.
Og så tøying dere. Det har vi ikke snakket om. Det gjelder å holde kroppen fleksibel.
Og her sitter jeg med rødvin og rødvinsgløgg i magen! Jeg beveger meg 45-60 minutter om dagen, mest rask gange, men to-tre løpeturer også. Ja,jeg må nok dra på når muskelmassen forsvinner. Egentlig burde jeg vel begynne før, sånn at vanen er der. Jeg er et vanedyr.
Tøying, ja. Også noe jeg glemmer/overser i mitt ungdommelige overmot. SUKK.
Rødvin og Mia Hundvin i stua, legge inn en regning i nettbanken, følge med på Twitter mens Skavlan går, og så i seng. Det er ferie.
To ganger ett minutt og tretti sekunder, det gikk lett. Nå gjelder det å ikke overdrive.
Det er bra, heia! Og ja, ikke overdriv.
Jeg tror du har en løper i familien, kanskje du kan få henne til å vise deg et godt løpesteg? (For alt jeg vet har du gjort det allerede, altså.) Hvis du lærer deg å løfte knærne godt og å dra benet som er bak deg godt opp mot rumpa, får du mye mer kraft i steget. Da er det også lettere å lande på mellomfoten eller forfoten i stedet for på hælen. Det er nesten som å sykle på tungt gir i stedet for lett, du får så mye mer igjen for hvert steg, uten at anstrengelsen blir tilsvarende større.
Jeg jogget i går, og merket meg at når jeg jogger ganske langsomt (rundt 7 min på en km) blir jeg ikke andpusten lenger, selv ikke i lange oppoverbakker. Jeg får en sånn langsom jobbepust i stedet.
Det er løpere rundt meg alle steder, de får ikke se på elendigheten riktig ennå.
Men jeg merker meg ordene om å løfte knærne og tenke på rompa, så kan jeg snakke med løpere når jeg kan springe ti minutter med den gode langsomme jobbepusten (som jeg kjenner fra turgåing etter en stund, god den).
Jeg løp mine to ganger 1:30 i dag også, lurte på om jeg skulle øke litt. Men nei, skal ikke det. Det dummeste ville være å få beinhinnebetennelse eller noe slikt. Folk bommer ofte på det.Her gjelder det å holde seg fast.
Helt riktig, ikke la seg rive med. Forsiktig, forsiktig. Kjenn heller etter hvordan små variasjoner i løpesteget føles enn å øke lengden nå. 180 skritt i minuttet skal være ideelt, for da utnytter man at musklene er elastiske, de får en slags strikk- eller fjæringseffekt av raske steg.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden