På Coney Island

På Coney Island var fargene bleike. Vi lå på teppe, vi hadde brødskiver og blå druer med. Sanda var lyst brun og den kastet et dempende skinn mot de sterkere fargene som er malt på de tingene menneskene har bygd. Disen ga et ekstra softa filter på. Men selv om fargene i virkeligheten liknet de på bilder fra 50- og 60-tallet, justerte kameraet fra i år dem opp til de hverdagslige klare. De var finere i øyet mitt.

Jeg lå og så på folk. Folk foretar seg som regel en god del. De leter frem mat, rydder den vekk, bærer barna til havet. Jeg foretok meg lite. Jeg skiftet stilling av og til, så på hva de andre holdt på med, eller stirret tomt ut i lufta.

Ved siden av satt to mennesker på hvert sitt håndkle, i passe avstand fra hverandre. De kom ikke til stranda sammen, de kjente ikke hverandre kunne man se. Etter et par timer henvendte han seg til henne og sa: Tror du dette er den siste dagen på stranda i år? Det trodde ikke hun, hun dro til havet i all slags vær. Hun var mager og energisk, han lo. De var begge rundt 40 tror jeg.

De snakket om livet, om forventninger til det, om forhold de hadde og ikke hadde, om hva som er viktig. Etter enda et par timer lå hånda hans ytterst på kneet hennes, men samtidig nært kneet som var hans eget. Håndklærne hadde kommet nærme hverandre. Jeg hadde ikke sett hvordan det skjedde. Det ble senere på ettermiddagen, vinden forandret seg fra kjølende til kald og da pakket de bagene sine og forlot stranda sammen. Det så så lett ut.