Gilbert, George, Skuggeheimen
Jeg har sagt litt om Gilbert&George før en gang, i dag så og hørte jeg dem i Guggenheimmuseet. Og etterpå så jeg "Få meg på, for faen" eller Turn Me On, Dammit - for den har jeg ikke sett før, det er ferie, det er tid og overskudd.
Her sitter de med Michael Bracewell. Guggenheimmuseet streamet snakken, det burde fler museer (og Litteraturhuset) gjøre.
We only wanted to be loved, sa Gilbert&George. Og er det ikke det som driver oss i nesten alt vi holder på med. De lever kunsten, de er skulpturene selv.
Gilbert&George er noen kule figurer der de går og sitter i dressene sine, eldre menn, pene i vokalene, og plutselig så plopper det ut ord som sæd og tiss og rompehull. De var singing sculpture for oss mens de satt i sofaen.
De snakket mye om det livet de har hatt i Øst-London. Men siden de var på Guggen sa de også at de hadde vært på Max´s Kansas City før i tida, de satt og drakk med de andre kunstnerne, lagde drinking sculpture. Så gikk de andre kunstnerne hjem og lagde en strek, mens Gilbert&George ville lage noe om følelser.
Forby religion og dekriminaliser sex, sier Gilbert&George.
Når man ser på kunst er det det som er nært en selv som kommer fremover, sier Gilbert&George. Som trer frem, kunne man ha skrevet. Jeg så det for meg som en fysisk sak.
Gilbert&George på gulvet i stor-rommet i Guggenheimmuseet sammen en som ville bli tatt bilde av. Da stakk jeg meg frempå og gestet at jeg ville ta bilder også. Man fikk vin etterpå, vin og nøtter.
Gilbert&George sa at de ikke så mye på kunst, det holder å stikke hodet ut av døra om morgenen og se på spyet som ligger på fortauet og tenke på hvem som kan ha spydd det og hvorfor.
Hun med lebepomaden spøy i filmen (som jeg likte. Det er akkurat sånn Samvirkelaget ser ut) og da jeg satte meg ned på T-banen satt det en fyr rett foran meg og ronka energisk i de ti minuttene turen tok. Så alt henger sammen med alt. New Yorkerne (og jeg) var flinke til å late som ikkeno. Og det var ingen politi å si det til i dag heller.
Her sitter de med Michael Bracewell. Guggenheimmuseet streamet snakken, det burde fler museer (og Litteraturhuset) gjøre.
We only wanted to be loved, sa Gilbert&George. Og er det ikke det som driver oss i nesten alt vi holder på med. De lever kunsten, de er skulpturene selv.
Gilbert&George er noen kule figurer der de går og sitter i dressene sine, eldre menn, pene i vokalene, og plutselig så plopper det ut ord som sæd og tiss og rompehull. De var singing sculpture for oss mens de satt i sofaen.
De snakket mye om det livet de har hatt i Øst-London. Men siden de var på Guggen sa de også at de hadde vært på Max´s Kansas City før i tida, de satt og drakk med de andre kunstnerne, lagde drinking sculpture. Så gikk de andre kunstnerne hjem og lagde en strek, mens Gilbert&George ville lage noe om følelser.
Forby religion og dekriminaliser sex, sier Gilbert&George.
Når man ser på kunst er det det som er nært en selv som kommer fremover, sier Gilbert&George. Som trer frem, kunne man ha skrevet. Jeg så det for meg som en fysisk sak.
Gilbert&George på gulvet i stor-rommet i Guggenheimmuseet sammen en som ville bli tatt bilde av. Da stakk jeg meg frempå og gestet at jeg ville ta bilder også. Man fikk vin etterpå, vin og nøtter.
Gilbert&George sa at de ikke så mye på kunst, det holder å stikke hodet ut av døra om morgenen og se på spyet som ligger på fortauet og tenke på hvem som kan ha spydd det og hvorfor.
Hun med lebepomaden spøy i filmen (som jeg likte. Det er akkurat sånn Samvirkelaget ser ut) og da jeg satte meg ned på T-banen satt det en fyr rett foran meg og ronka energisk i de ti minuttene turen tok. Så alt henger sammen med alt. New Yorkerne (og jeg) var flinke til å late som ikkeno. Og det var ingen politi å si det til i dag heller.
innlegg av fr.martinsen på
06:16
4 Kommentarer:
fantastisk innlegg. misunnelig! (på nær gilbert & george -opplevelsen) de har så fint kunstsyn. elsker det.
Takk. Og ja, nå liker jeg dem enda bedre enn jeg gjorde før.
Turn Me On, Dammit! Fin tittel. Jeg har akkurat sett den med elevene mine, trettisene. De elsket den, selv om det var med skrekkblandet fryd. Thv kaller det ny-prippenheten, - skrekkdelen av fryden, altså. Fin film.
Fin film. Men ny den prippenheten? I den alderen ville vi vel syns det var skummelt å se filmen sammen med voksne, kanskje sammen med andre i det hele tatt?
Så bra at elever få se den.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden