Rune Johansen

Jeg var på Galleri K i dag og så Rune Johansens nyeste utstilling. Jeg har alltid likt å se fotografiene hans.


På forhånd hadde jeg lest Mona Pahle Bjerkes anmeldelse av utstillingen og blitt litt irritert. Hun diskuterer Rune Johansens mulige eksotiserende blikk, og det kan man godt gjøre, men jeg syns anmelderen selv stiller seg godt på avstand uten at det ser ut til at hun legger merke til det selv.

Hun kaller hjemmene frodige og aparte og de har visst ikke stormønstrede tapet på den riktige måten,

Her trekker han veksler på en svært problematisk fotografisk arv representert ved skikkelser som Richard Avedon og Diane Arbus som på ulike måter dyrker annerledeshet og fotograferer skikkelser som står utenfor vår konforme trendvirkelighet.

Også hos Johansen er det langt på vei disse menneskene og miljøenes annerledeshet som appellerer, og det utrendye som gjør det interessant og fascinerende. Slik får enkelte av bildene et ubehagelige «se-så-rare-de-er-preg».

Jeg får lyst til å si: Snakk for din egen konforme trendvirkelighet, hvorfor diskuterer du ikke hva som er utgangspunktet for ditt eget blikk?


Utgangspunktet for mitt blikk er at jeg føler nærhet til mye av det jeg finner på bildene til Rune Johansen. Jeg har vært inne i hjem som likner de aller fleste av de jeg ser. Og jeg vet hva høymugla som står rett utfor veikanten betyr. Her har det ikke vært drift på ei stund.

Det er riktignok interiører jeg gaper over, men bildene får meg til å studere meg mens jeg ser: Nøyaktig hva er det som får meg til å tro at han på bildet har det vesentlig anderledes enn meg selv?

Mange gir meg nostalgiske følelser, nostalgi er ikke farlig, nostalgi er ikke en skitten følelse.


Hvordan føles det å være der, å se ut av vinduet fra det huset, å gå til havet og ingen naboer kan høre deg. Hvordan er det å ro hjemover og se det synet?

Her ser du flere av bildene som hører til denne utstillingen