Knaus-en
Jeg er i gang med Min Kamp 6
Jeg har likt og forsvart prosjektet gjennom 5 bind, jeg er litt mer avmålt idet jeg setter i gang nå. Jeg er usikker på hvorfor. Tror det er noen uttalelser av forfatteren i det siste, at fansen skal få noe å bryne seg på, noe sånt noe. Jeg finner ikke tilbake til det engang, jeg orker ikke, jeg tenker på reportasjen jeg hørte i Ukeslutt tror jeg om hvordan Knausgård ikke skriver den virkeligheten andre (eks. to intervjuer med to journalister) mener er virkelig og jeg lar meg for dette øyeblikket falle ned i beskrivelsen av hvordan jeg syns Knausgård har tedd seg denne uka.Jeg oppfattet det nedlatende da jeg leste det: Dere likte kanskje barndomsskildringene mine, fansen, men nå skal dere faen ta meg få ete litt Adorno.
Men jeg, Karl Ove, jeg leser de setningene jeg vil og de andre hopper jeg over. Det er med det bakteppet jeg starter lesingen.
Og så var det et sitat i en avis om en blogger som hadde skrevet noe som han ikke husket slik. Jeg gjetter det var denne han snakket om. Jeg ser frem til å lese hva han faktisk skriver om det i boka.
Og så er det Ingunn Øklands anmeldelse i Aftenposten, jeg likte den.
Især siste del er uendelig trist lesning. Her er det plutselig full intensitet i fortellingen, et karakteristisk romanspråk med slående, såre bilder og en fortvilelse som går rett i kroppen på leseren.
Jeg skal ikke røpe hva som står på spill, og for å være helt ærlig skjønner jeg ikke at Knausgård tar sjansen på å fortelle om det. Men når disse scenene fra familiens indre liv ganske snart blir allemannseie, vil de utvilsomt gi oss et grusomt grunnlag for å diskutere hva som er virkelighetslitteraturens største omkostninger.
Så jeg er i gang
Jeg husker hvorfor jeg liker å lese Min Kamp: Beskrivelsene av hverdagene som går av gårde, de er viktige for oss det gjelder selvsagt, sett fra innsiden. De tankene som fyker mens vi lever hverdagene, blaff av noen det svinger litt av, andre som er tåpelige, skammelige, slik holder vi på. Jeg liker gjenkjennelsen i det.Synsinntrykk får oss på andre tanker enn de vi holdt på med, Karl Ove ser over til Helsingør slott på side 18 og tenker på hvor mange generasjoner vi kan ha et forhold til, er det lenge siden sekstenhundretallet? Som at jeg nettopp har skjønt hvor kort siden krigen det egentlig var da jeg ble født.
Hverdagen med barn ved matbordet, han liker ikke andres tvang, folk som tvinger mat i ungene sine. Men han forlanger at de ytrer seg i fullstendige setninger. Det er ikke lov å si: Bade! For et merkelig synspunkt av en som driver med språk tenkte jeg i går kveld på side 33.
innlegg av fr.martinsen på
22:04
10 Kommentarer:
Det står en vegg mellom meg og Knausgård, som gjør at jeg aldri får lest Min kamp. Trist,kanskje jeg går glipp av noe, men sånn er det. Heldigvis er det så mange bøker der ute, så mange skatter.. Og noen av dem er det liksom bare meg som vet om.. Og det kjennes litt godt, det også
Jeg håper ikke veggen består av denslags stein som er lagd av at mange andre leser og skriver om bøkene.
Og jeg lurer på om eksemplene mine får deg til å se anderledes på det.
en eller annen skrev nylig (og jeg kjente meg igjen i det) at mellom han (henne?) og bøkene til Anne B Ragde sto en skrikende trøndersk forfatter. Slik er det med meg og Knausgård...
Veggen, som nok likner mer på en mur( ?) mellom meg og Knausgårds tekst heter Knausgård; en forfatter som bevisst og med åpne øyne utleverer og skader andre ved å gjøre dem til ufrivillige romanskikkelser i sitt litterære prosjekt, en forfatter som tror at all felleskapsfølelse er det samme som fascisme, en forfatter som åpenbart tror på og lever etter kunst(ner)myten om at den geniale kunstner er hevet over normale samfunnsmessige normer, og en forfatter (og et forlag) som har kjørt den mest beregnende og kyniske markedsføringsstrategi vi noeen gang har sett for et litterært verk her i landet... Alt dette gjør at jeg ikke klarer å lese teksten uten at dette ligger der som en ødeleggende undertekst, eller overtekst, et slør som gir teksten mening, uansett hvor godt han måtte skrive, og jeg innser at han sikkert er en god ordsme (men jeg klarte aldri å fullføre "En tid for alt" heller, (den ligger pent i hylla på hytta, med bokmerket stikkende ut på side 200 og noe?) til tross for at den har øyeblikk av stilistisk nytelse i seg.. og det var før den muren jeg snakker om muren ble bygd, jeg gikk til den med store forventinger, gledet meg til å lese den; det var noe der jeg ikke klarte.. Så nei, Knausgård er nok ikke min greie, for å si det slik og sånn..)
Nja, njo. Jeg heller mot å være enig i, eller i det minste forstå mange av argumentene.
Men tror han egentlig at all felleskapsfølelse er det samme som fascisme?
Og hvor mye av all medieoppmerksomhet har egentlig forlaget og forfatteren bidratt til direkte?
Han diskuterer det med seg selv. Det endrer forsåvidt ikke noe, men jeg siterer ham likevel, fra s 110:
- Og så er det jussen, sa jeg.
- Jussen kan ikke dømme over litteraturen.
- Klart den kan.
- Klart den gjør det, tenker jeg vi sier. Mykle ble dømt, men boken hans blir fortsatt lest.
- Det er forskjell på å krenke en epokes seksualmoral og å krenke et enkeltmenneske. Dessuten var det et annet aspekt ved Myklesaken. Antakeligvis var det det som knekket ham. Han skrev om mennesker som kjente seg igjen. Og ikke i hva som helst, heller. Alle de kvinnene som han lå med, de kjente seg igjen i beskrivelsene. Det var den egentlige skandalen. Tarjei Vesaas sa noe om det, såvidt jeg husker, da han forstod det. "Det var ikkje bra" eller noe sånt.
- Ha ha ha!
- Ja, le du. Men Vesaas var et anstendig menneske. Kanskje den mest anstendige nordmannen som har vært. Når han sier at noe ikke er bra, ja, da er det faen ta meg ikke bra.
Ingunn Økland i Aftenposten i dag:
Utgivelsen av romanserien Min kamp viser at forlagsbransjen er styrt av like hensynsløse suksesskriterier som næringslivet.
Enig med tb. Jeg synes det er en skandale at Knausgård benyttet bind seks til å rote rundt med mail og diverse i stedet for å drøfte det instrumentelle menneskesynet han nødvendigvis må besitte, og hvilke implikasjoner det har. Det bryter for eksempel med all humanistisk tenkning fra og med renessansen til i dag, nemlig at mennesket er et mål i seg selv, ikke et middel til noe annet. Det er derfor resultatene fra Mengeles eksperimentering med jøder i konsentrasjonsleire fremdeles er klausulert. De kunne sikkert bidratt til masse ny viten om mennesket. Men man bruker ikke mennesker instrumentelt. Sånn er det. Og jeg synes det er en skandale av Knausgård å ikke klare å reflektere mer prinsipielt rundt sitt eget prosjekt.
Jeg skal lese bind 6 før jeg mener noe om han roter rundt med e-posts i stedet for å diskutere menneskesynet sitt.
Men det er vel ikke svart-hvitt dette om man bruker andre mennesker som middel,ikke et enten-eller mener jeg.
Nå lurer jeg veldig på om mistermais har lest bind seks eller ei. Og spesielt den delen som mest handler om Hitlers utgave av "Min kamp" - siden jeg er grunnleggende uenig med både mistermais og Ingunn Økland (stort sett i hvert fall). Kommer tilbake med mer.
Mihoe, jeg har lest alle bøkene, men jeg har i grunnen bestemt meg for å ikke diskutere Knausgård mer. Det er litt fordi jeg ikke liker affektnivået jeg selv (åpenbart) havner i når boken er tema, men også fordi jeg synes det ofte i Knausgårds tilfelle blir en slags for eller mot-diskusjon som jeg i grunnen ikke ser leder noe steds hen. Jeg er verken venn eller fiende av Knausgård. Men jeg har hengt meg opp i detaljer rundt måten han mistenkeliggjør sin onkel i bind en og bind seks, som jeg synes er for drøye. det gjelder måten han unnlater å la sin onkel komme til orde når det er snakk om farens død og det forsvunnede blodet. Hvis man har mistanke om en forbrytelse går man til politiet, det handler om alminnelig rettsvern for folk flest. Man planter i hvert fall ikke mistanke om sånt i en seksbindsverk. Jeg tror det er slike (og andre episoder der forfatteren gjør noe av de samme grepene, altså mistenkeliggjør folk av uvisse grunner) som jeg reagerer så sterkt på. Men så mistenker meg selv for at jeg reagerer så sterkt fordi Knausgård minner meg om mennesker jeg av erfaring (og instinkt) har lært å holde meg unna. Jeg skal holde meg unna.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden