Patti Smith i Stockholm

Tirsdag tok Patti Smith i mot Polarprisen i Stockholm,
sittende ved siden av prins Daniel og de andre.

Hun fikk masse penger og også ære, musikk av Jojje Wadenius, Ola Salo, Veronica Maggio og Anna Järvinen, kunst av Karin Mamma Andersson og Jochum Nordström og tekst av Henning Mankell.
Med mere.


Jeg sitter med øreplugger og skriver. I ørene er dokumentarprogrammet som Sveriges Radio sendte denne uka, du kan høre det her hvis du vil.

Expressen viser Patti som møter fansen og fansen ser ikke rocka ut, deilig. Kulturkjerringer er det, kulturbestemødre. Til pass åt jålebukkene. Henning Mankell sier at Patti Smith har fått ungjenter over fra å se og hyle til å spille selv. Patti selv vinker dronningaktig, gester er flertydige.



Over sitter Jan Gradvall og Patti Smith og snakker sammen foran publikum dagen før prisen. For et par uker siden skrev han utan ”Horses” inget U2. Utan ”Horses” inget REM. Utan ”Horses” inget The Smiths. Det henger innholdsmessig sammen også med denne artikkelen som Jan Gradvall skrev om kvinner som overses (der kuriøs nok for meg Susanne Ljung dukker opp igjen.
Jeg googler Jan Gradvall Patti Smith og ser at han også har Piss Factory som sin favoritt. For et lite sekund kjenner jeg en tåpelig triumf.

Jeg lenker nok en gang til meg selv og den teksten jeg skrev etter siste Patti Smith-konsert i Oslo: Nå vet jeg hva det er jeg har elsket med Patti Smith alle disse årene. (..) Bortsett fra rytmen i Piss Factory, som hun ikke spiller mer. Bortsett fra at hun gjør som hun vil.


(Flere fotografier fra polarprisens flickr)